Oxfordbevegelsen i Norge

OXFORDBEVEGELSEN
I NORGE
Av pastor ARNE FJELLBU, Trondheim
OxFORDBEVEGELSEN kommer vestenfra. Det er derfor i
orden at bevegelsen kommer til Norge för den for alvor setter sin
fot i Sverige. Men slår ikke alle julemerker feil, vil også Sverige
få opleve den merkeligste kristelige vekkelsesbevegelse i vårt
slektledd.
Jeg går ut fra at forhåndsstemningen i Sverige nermest kan uttrykkes slik: Det går ikke med oxfordbevegelsen hos oss. Den
passer ikke for det svenske folk. Vi forstår at den ligger bra tilrette for Amerika og England. Vi kan også begripe at den kunde
slå an i Danmark. Merkeligere er det med Norge. Men i Sverige
vil den iallfall ikke få nevneverdig fremgang.
J eg vil ikke forsöke å spilie profet. Bedre betingelser har jeg
for å fortelie om bevegelsens historie i Norge. En slik metode er
jo også i overensstemmelse med den bevegelse jeg skal skrive om.
Istedetfor å argumentere forteller som bekjent de nye oxfordkristne om sig selv og om hvad de selv har mottatt gjennem
»oxford».
Det er nu snart 2 år siden oxfordbevegelsen for alvor kom til
Norge. Litterrert kjente en del til den på forhånd. Nogen få
hadde også deltatt i de såkalte »Housepartys» i England. Enkelte
grupper hadde försökt sig på egen hånd. Våre aviser hadde nok
også fortalt et og annet merkelig fra utlandet. Men som bekjent
leser jo de fleste av oss bare det i aviserne som interesserer oss.
Selv det mest avislesende publikum kan leve uten srerlig kjenskap
til at det er noget som heter religion og kristelig arbeide overhode.
For de fleste kom derfor det internasjonale teams besök helt
overraskende. Det kom som et uveir, som et skred. Og skredet
rev med sig.
Det nye var ikke at det blev en veldig tilslutning til deres möter.
Det hender stadig, når en eller annen stor vekkelsesforkynner
555
Arne Fjellbu
kommer til oss fra fremmed land. Men det nye var at det var
helt nye folk som blev revet med. Det var »forhenvrerende hedninger» som flkk »moderne hedningen i tale.
Personlig har jeg aldri likt dette uttrykk »hedningen. Som
folkekirkemann har jeg alltid yndet å hevde at vi ikke har hedninger i vårt land. J eg mener også å ha rett i dette. Men sandheten var iallfall at disse nye forkynnere flkk fatt i religiöst indifferente mennesker. Folk som aldri för hadde satt sine ben på
et religiöst möte og kun nödtvungent hadde deltatt i kirkens gudstjenester stillet sig i kö for å få plass på de overfyllte oxfordmöter.
Så gikk det lös. Det ene möte avlöste det annet. Srerlig ord
gikk det om de »Housepartys» som blev holdt på de mest mondene
hoteller, på höifjellshoteller o. l. I dagevis var man sammen. Folk
kom dit som skeptikere, ladet med kritikk som de ventet skulde
bli yterligere skjerpet. För de reiste derfra hadde de selv avlagt
vidnesbyrd om at de hadde gitt sitt liv til Gud.
Aldri har religiöse möter vrert gjenstand for slik opmerksomhet
fra pressens side. Her var det godt avisstoff. Og gjennem avisene
ryktedes det over det hele land at nu var snart den ene og snart
den annen landskjente man og kvinne blitt omvendt. Med et slag
bliv kristendommen aktuell i landet.
Vi kan ikke si, at det hele bare blev et blaff. Bevegelsen har i
disse to år bredt sig til det hele land. Posten har idag bragt mig
melding om to »housepartys» i denne måned, ett syd for Oslo og
ett i det höie nord, nordenfor Tromsö. Og selvom vi kanskje kan
si, at den endnu i det vesentlige er en by-bevegelse, så har dog
fra gammel tid byene vrert åndelige centra. Ut over bygdene når
derfra også virkningene, srerlig kanskje i de mere tettbebyggede
strök i det 0stenfjeldske Norge. H vis det fortsetter slik, kan vi
kanskje snart tale om en landsvekkelse.
Leserne vil nu sikkert spörre: Men hvordan kunde dette bli mulig~ Det er da ikke noget srerlig nytt og epokegjörende ved det
disse folk har å sie. De fleste vil kanskje også mene at de vidnesbyrd, de har lest om, nermest virker naive og lite overbevisende.
En og annen som har vrert innom et oxfordmöte vil muligens felde
en endnu strengere dom. Det var således en almindelig mening
efter det förste möte oxfordgruppen holdt i Kjöbenhavn at det var
et dårlig möte. Og dog blev det innledningen til en vekkelse i Danmark som tilsyne latende har grepet endnu videre enn vekkelsen i
556
Oxfordbevegelsen i Norge
Norge. Hvordan kan det skje så merkelige ting ved så lite merkelige mennesker~
Det religiöse svar er selvfölgelig meget enkelt. Men det virker
vellite overbevisende på utenforstående. For oss som ser det hele
fra religionens side blir forklaringen: en tidens fylde, hvor Gud
griper inn.
Men vi kan også forsöke på å nerme oss spörsmålet rasjonelt.
Vi som lenge har hatt med det religiöse liv å gjöre, hadde allerede tidligere merket et sterkere religiöst behov. Det merkedes på
et lidt kraftigere sig mot kirkens gudstjenester. Det var kanskje
endnu mere betegnende at det gikk an blandt dannede mennesker
å tale om religiöse spörsmål uten at det blev en pinlig taushet.
Vi var allerede opmerksomme på denne vending og forklarte den
med det faktum at det var blitt så vanskelig å vrere menneske.
Mere dypttenkende mennesker fölte den nöd som består i å mangle
et samlende livssyn.
Samtidig som behovet var öket, kjente vi vår egen uformuenhet
i retning av å kunne hjelpe. Vi merket hvor lite heroisk og dragende vår kristendom var. Srerlig var det vanskelig å få ungdommen i tale. Den blev ikke grepet av den kristendomsskikkelse
vi hadde å vise dem. Derfor fikkalle radikale, politiske og sosiale
forkynnere ungdommen bedre i tale. De grep dem med en ganske
annen makt.
Så kom oxfordbevegelsen. Den kjente ikke til vår kirkelige forsiktighet. Den kom som en veldig offensivbevegelse. Den hadde
en tro på sin misjon som vi eldre kristne hadde tilböilighet til
å smile ad som naiv. Den satte inn med et budskap om at kristendommen var den sterkeste revolusjonrere makt i v~rden og at enhver kristen skulde vrere revolusjonrer. Vår tids mennesker fikk
höre om et kristenliv som de trodde nermest var ferdig med urkristendommen. Med en forblöffende rerlighet la man sitt liv åpent.
Dette egget folk, både til motsigelse og til efterfölgelse. Kristendommen, som de fleste hadde skjövet lettvint tilside som noget for
kvinner og barn, blev til en påtrrengende makt. Hvor folk möttes
blev det ikke talt om annet. Enig eller uenig, en ny ånd var det
dog som kalte på mennesker.
Men oxfordbevegelsen skulde også på andre måter overrumple.
Det er således ikke tvil om at den nye form for hele dette kristelige arbeide virket sterkt på mange, iallfall i begynnelsen.
Den nye form var nödvendig. Angrepene på religion er hos de
557
.39- 36461. Svensk Tidskrift 1936.
Arne Fjellbu
fleste mere angrep på religionens representanter og på religionens
former enn på religionen selv. Her kom der en kristelig bevegelse
med nye forkynnere og med nye former, som man aldri för hadde
sett maken til. Det blev holdt möter, ikke i kirker og bedehus,
men i de mest verdslige hoteller. Når man var forberedt på å synge
salmer og på å anlegge en höitidelig mine medens det blev holdt
lange bönner, blev man overrasket av en yngling som med henderue i lommen fortalte en god historie. Skulde man spise, var det
ikke kaffe og hveteboller i et menighetshus. Istedet blev man invitert til en splendid lunsj på et försteklasses hotell. Man blev
overrasket av mannlige og kvinnelige aktivister i smoking og elegante toaletter. Man hörte ingen av de vanlige religiöse ord og
vendinger som disse avkristnede merruesker ikke forbandt noget
med. Det blev ikke talt om de kristne dogmer, som de fleste anså
for gammel overtro. Forkynneisen var bare vidnesbyrd, uhyre
enkle vidnesbyrd om små og store synder, höist populrere og velkjente synder som var blitt overvunnet.
Jeg tror, at vi preste har lett for å undervurdere betydningen
av dette. Vi har med våre velutstuderte prekener ofte glemt at
det de fleste strir med er höist enkle problemer. Deltagelse i et
oxfordmöte kan iallfall lrere oss dette.
Det viste sig også at under disse vidnesbyrd kjente folk sig
hjemme, ofte sörgelig hjemme. De fölte sig rammet i samvittigheten.
Dertil kom at disse nye forkynnere ikke holdt sig på prekestolen,
som lett skaper avstand. Selve de offentlige vidnesbyrd var bare
en presentasjon. Efterpå kom det viktigste, hvor den enkelte blev
holdt fast i en samtale ved en åpen peis, i en sofekrok.
Disse samtaler på tomanns-hånd virket også overraskende. De
hadde ikke karakter av belrering eller formaning. De blev fört,
ut fra den helt riktige förutsetning at fortrolighet skaper fortrolighet. Det er denne fortrolige samtale som i det nye sprog kalles
»sharing» eller deling.
Også her viste de sig som gode psykologer. De begynte nemlig
med å forteile om sine egne vanskeligheter, sine egne feil. De
fremstillet sig ikke som syndefrie kristne, men de möttes med
andre syndere på felles plan. Under den samtale, som således
helt naturlig utviklet sig, fulgte de et bestemt mål. De var flinke
til å finde frem til den enkeltes vanskeligheter. De begynte ikke
i det metafysiske, de innlot sig ikke på de intellektuelle problemer.
558
Oxfordbeveuelsen i Norge
Kanskje regnet de gjennemgående for lite med disse vanskeligheter. Istedet kom de alltid tilbake til det moralske, til de enkleste
livsspörsmål ut fra de fire kjente absolutter. Eller de stillet menn
i ansvarsfulle stillinger overfor den sosiale nöd for å vekke den
enkeltes sosiale samvittighet. Og med en forunderlig utrettelig_
nidkjerhet holdt de sine utvalgte fast, stillet dem overfor et personlig ansvar, og ikke ga de sig för lösningen var fundet ved at
man »gav sitt liv til Gud».
Denne höist ufullstendige skildring av oxfordbevegelsens arbeidsmetoder passer best på den förste tid i Norge. Det overraskende nye går jo snart over. Man venner sig til alt. Det er lettvint også å reagere mot disse nye religiöse former. Mange finder
usympatiske foreteelser som lett kan brukes til angrep på bevegelsen, og til selvforsvar. Det blev jo også klart at ved alt dette nye
mentes den gamle lekse om omvendelse og tro.
Det sensasjonelle er derfor i ferd med å bli borte. Og godt er
det. Men samtidig går bevegelsen stadig fremover. Den har ikke
mistet sitt alvor og pågangsmot, selv om den begynner mere og
mere å bli akklimatisert, å bli rotfestet i norsk jord.
Oxfordbevegelsen i Norge har ikke bare hatt betydning ved å
vinne nye mennesker. Kanskje endnu mere har den betydd som
en fornyelse av kirken selv. Den har virket på prester, forkynnelse og sjelesorg, og den har skapt en ny åndelig situasjon innenfor den norske kirke.
Det skal regnes til bevegelsens fortjeneste at det förste team
som kom til Norge straks sökte å komme i kontakt med prestene.
Så mangen en religiös bevegelse har vundet fremgang ved å stille
sig i opposisjon til kirker og prester. Derved er også så meget
kristelig liv gått tapt for kirken. Oxfordbevegelsen gikk den motsatte vei. Den anså landets prester som strategiske punkter av
stor betydning.
Denne interesse for å vinne prestene blev ikke forbundet med
nogen tilböilighet til å slå av på kravene. Det er kanskje ingen
som er blitt behandiet med skarpere lut enn oss prester. Disse
nye vekkelsesfolk hadde nemlig ingen respekt for oss fordi vi
var prester. De spurte ikke efter våre meriter, men bare efter om
vi var »changed». De forutsatte slett ikke at vi allerede var det.
Og de spurte også om hvor mange vi hadde »changed».
559
Arne Fjellbu
Det var lett nok å föle indre oprör overfor denne konfrontering
med oss selv og vår manglende effektivitet. Og mange reagerte
også kraftig. Med en viss rett kunde vi også gjöre det. Således
er jo spörsmålet om hvor mange vi hadde »changed» temmelig lett
å avvise fra kristelig standpunkt.
Merr resultatet av denne hårdhente og delvis disputable behandling var allikevel godt. Den gav oss norske prester uro i blodet. Vi måtte se oss selv under dette synspunkt om vi med alt
vårt arbeide og all vår strid var effektive arbeidere i Guds rike.
Og hver den som gikk igjennem dette ydmygelsens nåleöie, fikk
derved umistelige vrurdier.
Det er mange av landets prester som er gått aktivt inn for oxfordbevegelsen. Men dens betydning kan ikke begrenses til dette. Den
har övet innflytelse langt videre. Det er neppe nogen prest i landet som ikke har mottatt sterke impulser. Det merkes ikke minst
på forkynnelsen. Den har fått et mere personlig preg. Den har
fått mere av vidnesbyrdets karakter. Avstanden mellen prekestolen og menigheten er blitt mindre.
Jeg nevnte at oxfordbevegelsen har skapt en ny åndelig situasjon
innenfor den norske kirke. Og det er godt. Kirkelivet i Norge
holdt på å stivne i partivesen. Og partivesen betöd partistrid. Enhver som har det minste kontakt med norske kirkeforhold vil vite
at vi i ca. 30 år har levet i en kirkestrid, som vel var begynt å bli
lidt mindre tilspisset, men som endnu satte höie gjerder mellem
kristne mennesker.
Denne nye vekkelsesbevegelse, som kom til landet, var, eller
iallfall lot til å vrure uvitende om våre interne kirkelige forhold.
Den tok derfor ingen taktiske hensyn. Den gikk ikke omkring og
mante til fordragelighet eller samarbeide. Den mötte bare alle som
syndere, uansett hvilken kirkelig leir eller hvilket parti de tilhörte. Og den tilsiktet bare ett innenfor alle partier, at kristne mennesker skulde omvende sig. Resultatet blev da også at denne nye
vekkelses-bevegelse grep folk innenfor alle kirkelige leire. Her
ligger også grunden til at det hittil ikke har lykkedes noget kristelig parti å ta bestemt avstand fra bevegelsen. Det har vrurt gjort
forsök på dette, men det har vruret umulig å få istand nogen samlet optreden. Når det så ut til å lykkes, kom det fra ledende krefter innenfor partiet vidnesbyrd om den velsignelse oxfordbevegelsen hadde bragt dem. Vi har således i Norge fått en vekkelses-bevegelse på tvers av alle kirkelige og teologiske partilinjer. Bare
560
Oxfordbevegelsen i N orge
dette er jo tilstrekkelig til å vise dens betydning for den norske
kirke.
Men det er endnuet moment som bör nevnes selv i en slik kortfattet fremstilling:
Det er et historisk faktum att den norske omvendelseskristendom
har hatt liten kontakt med det almindelige kulturliv. Den mest
levende fromhet har vrert sterkt pietistisk i sitt syn på kulturens
goder. Med oxfordbevegelsen er det kommet et nytt inslag i norsk
kristendom.
Disse nye kristne er også i höieste grad omvendelseskristne. De
brerer omvendelseskristendomens kjennemerker. Ingen taler med
större ensidighet om »för og nu». Man må ikke la sig forvirre av
at de mellem dette »för og nu» innförer oxfordbevegelsen. De sier
gjerne: »För de mötte» og »nu», efter at de hadde mött »Oxford».
Dermed mener de faktisk kristendommen eller Kristus, akkurat
som andre omvendelseskristne. De utdyper også i likhet med disse
sterkt klöften mellem »för og nu».
Men på et område er de anderledes. Kulturfientlige eller kulturlikegyldige er de ikke. Tvertimot. Og de er ikke pietister i sitt
syn på de såkalte »middelting», som alltid har spillet en for stor
rolle i populrere moraldiskusjoner. Og det bör også nevnes at de
nrerer en nesten for stor frykt for det tradisjonelle religiöse
sprogbruk.
Altdetteer selvfölgelig vanskelig å döie formange av de gamle
vekkelseskristne. Men så lenge de nye beholder dette sterke preg
av omvendelseskristendom, får de også lov til å brere kristennavnet
og de blir iallfall endnu til en viss grad anerkjent som kristne.
Hvad dette betyr for norsk kristenliv kan vanskelig vurderes
höit nok.
Det erselvsagt at oxfordbevegelsen innebrerer mange farer. Ja,
jeg vil si det så sterkt at den alltid beveger sig i faresonen, at den
balanserer på randen av farer. Deri skiller den sig ikke fra enhver annen levende bevegelse. Det er bare stillstand som er ufarlig, men stillstand er jo til gjengjeld det samme som död.
Oxfordbevegelsen kan meget lett utvikle sig til sekt. Den har
mange betingelser for å bli det. Det er nok å minne om hvor sterkt
den er preget av reformert kristendomsskikkelse. Hvis bevegelsen
stivner inn i sine metoder, hvis den nöier sig med »oxfordmöter»,
med subjektive vidnesbyrd, hvis »gruppen» går over til å erstatte
561
Arne J/’jellbu
kirken for disse nye kristne, blir resultatet uvegerlig at bevegelsen
efter en tid vil finne sin plass blandt de mange andre temmelig
inflytelseslöse sekter.
En slik utvikling, som i höi grad er mulig, er imidlertid imot
bevegelsens grundsyn. Dr. Buchmann betoner stadig at oxfordbevegelsen trenger kirken like rueget som kirk-en trenger denne
nye åndelige impuls. Det viser sig også at overalt hvor kirkens
menn inntar en positiv holding til disse folk, böies de lett inn mot
de gamle institusjoner og bidrar til å fylle dem med nytt liv. Det
er saaledes påtagelig, hvor bevegelsen har slått rot at tilslutningen
til gudstjeneste og nadverdbord har öket betydelig.
Det er en misforståelse som lett kan gjöre sig gjeldende overfor
oxfordbevegelsen, nemlig at den vil representere en avsluttet kristelig organisasjon. Når folk tror det, må resultatet uundgåelig bli
frykt for farerne. Da sluttes det helt riktig at det budskap den har
å bringe er altfor ensidig. Det mangler både dybde og innhold.
Og man forarges over alltid å höre om de samme ting, om »ledelse»,
»deling», livsforvandling» osv.
Men ganske arrderledes blir det hele, når man bare er klar over
at bevegelsen vil vrere alt annet enn en avsluttet organisasjon.
Den har nesten for stor frykt for alt som smaker av å få sitt arbeide inn i organiserte former. Den vil tvertimot vrere en åndelig
livsbevegelse som strömmer inn i folk og kirke. Den vil fölge Jesu
ord til sine disipler om å vrere salt og lys. Ikke vil den erstatte det
som allerede er, men den vil utfylle, hvad der mangler. Det blir
så vår opgave som kommer med kirkens langt rikere og mere
nuanserte budskap å tilby hvad de andre i sin ensidige styrke
mangler.
Oxfordbevegelsen legger derfor et veldig ansvar på alle oss som
tror på kristendommens magt til å redde vår slekt. Lukker vi dören
til for den vil vi bidra til å styrte den utenfor den farlige rand
den balanserer på. Er vi derimot ydmyge nok til å gå inn under
dens dom og ta de nye opgaver op, bidrar vi iallfall vårt til at
denne merkelige vekkelsesbevegelse hjelper oss mot vårt felles
store mål.
562