Norges lykkelige valg
1936
Artiklarna från Svensk Tidskrifts årsböcker är inskannade och sedan hjälpligt överförda till text. Denna sida ska mest ses som en bas för sökfunktionen. Läsbarheten blir bäst om man väljer PDF-versionen.
Acrobat Reader för att läsa PDF kan hämtas här.
Öppna PDF
Öppna text
NORGES
»LYKKELIGE VALG»
Av f. stortingsmannen, byfogden HARALD GRAM, Oslo
])E NORSKE valg var imotesett med megen spenning og ikke
uten engstelse fra borgerlig hold. Arbeiderpartiet hadde alt på
forhånd 69 representanter av stortingets 150 og man ventet, at
partiets velgertall vilde stige betraktelig.
Der hersker jo alltid en viss usikkerhet foran et valg. Der
moter nye velgerskarer og man måtte vmre forberedt på, at den
ungdom som fylte 23 år mellem valgene i 1933 og 36, i stor utstrekning vilde stemme radikalt eller iallefall vmre smittet av de
mange slagord om »den nye tid» og den helt forandrede mentalitet. De svenske og danske valg gav jo heller ikke bare gode varsler. De viste, at sosialistene kunde stampe frem veldige nye reserver. Smrlig de svenske valg i september – en mårred for våre
egne – vakte uro og bange anelser i borgerlige kretser også i
Norge og virket utvilsomt sterkt stimulerende på Det Norske Arbeiderparti.
Det bekrefter sig jo stadig, at forholdene i de tre skandinaviske
land, smrlig Sverige og Norge, ligger nokså parallellt an. Problemene blir stort sett de samme og iår var likhetspunktene ioinefallende på smrdeles mange felter. I alle tre land sitter der nu
sosialistiske regjeringer, som meget behendig utnytter til stor
partireklame den konjunkturopgang, som hersker overalt og den
derav folgende nedgang i arbeidslosheten, som ved forrige valg
hadde vmret det altoverskyggende sporsmåL I alle tre land var
der i den senere tid gjentagne ganger sluttet »kohandel» mellem
Arbeiderpartiet og et borgerlig parti. Det norske Bondeparti’s
stilling, som hadde bragt adskillige overraskelser i den forlopne
periode, skapte også foran valget iår endel usikkerhet; men tiltross for at partiet i de siste halvanuet år trofast hadde stottet
sosialistregjeringen, gikk det ved hostens valg sammen med de
borgerlige partier og sluttet overalt listeforhund med Hoire, til- 716
Norges »lykkelige vala»
dels også med Venstre. J a, i Buskerud fylke blev endog Bondepartiets forer, fylkesmanu Hundseid, som hadde hovedansvaret for
alliansen med sosialistene, valgt på 2den plass på en borgerlig
fellesliste, med en Hoiremann på forste plass, mens Venstre stillet
tredjemann. Så langt gikk altså de gamle borgerlige partier, for
å opnå en felles front mot de mde.
Sosialistregjeringen vandt sikkert mange stemmer på den flotte
politikk som var fort, med store bevilgninger av bidrag, som blev
klattet ut til titusener av velgere. Det er en farlig mentalitet, som
her er skapt, men den hjalp nok forelobig Arbeiderpartiet fremover. En viktig faktor i valgbilledet var utvilsomt også den moderate maske, hvorunder våre sosialister iår fant det klokt å optrm. Også i så henseende har vi en parallell til stillingen i Sverige,
som den blev så godt skildret i siste hefte av Svensk Tidskrift.
Den tilsynelatende moderasjon i Arbeiderpartiets politikk i den
siste tid duperte utvilsomt adskillige velgere langt inn i borgerlige kretser, hvor resonnementet ofte var: Dette går jo ganske bra
og nu er jo også sosialistene langt på omvendelsens vei.
En veldig hjelp hadde naturligvis også Arbeiderpartiet i sin
ypperlige organisasjon (fagorganisasjonen naturligvis medregnet)
og i sine rikelige pengemidler. Partiet, som visstnok mottok over
l million kroner i direkte valgbidrag fra fagforeningene, hadde jo
et svmrt valgapparat, vidt forgrenet dypt ned i rekkene, hvor smrlig husagitatorene spiller en stor rolle. Alle partier sokte forresten naturligvis efter beste evne å utnytte de moderne agitasjonsmetoder med valgfilm, talekor, massespredning av aviser og
brosjyrer, m. m. m. For Hoires vedkorumende blev valgkampen
åpnet i juli ved en strålende tourne av Hoires Stortingsgruppes
forer, Prmsident Hambro. Både han og Hoires Centralstyres formann (siden 1934) fabrikeier J oh. H. Andresen nedla et kolossalt
arbeide i valgkampen.
På den annen side blev Arbeiderpartiet noget genert av den
uheldige gjestfrihet, regjeringen så uoverveiet hadde vist herr
Trotzki. Også mange arbeidere reagerte mot denne opholdstillatelse, omenn neppe saken fikk nogen smrlig betydning for valgutfallet.
Tross den politiske slovhet, som var så fremtredende ved valgårets begynnelse, lykkedes det de borgerlige å vekke velgernes forståelse av dette valgs skjebnesvangre betydning. Kampen stod i
virkeligheten om friheten eller diktatur og sosialisering. Stats- 717
Harald Grant
minister Nygaardsvold sekte å stille problemet som en kamp ruellem fascisme og sosialisme, men heldigvis var velgerne klar over,
at der også fandtes et tredje alternativ: Den frie, demokratiske
forfatning – og flertallet foretrakk !fette. Arbeiderpartiet hadde
ved forrige stortingsvalg (1933) storartet held med sitt slagord:
»Hele folket i arbeide», som skaffet det mangfoldige nye stemmer.
Det blev ikke den samme slagkraft over årets: »Norge for folket.»
Da gjorde kanskje Heires: »Et fritt folk i et fritt land» sig bedre.
Et usikkert moment i valgkampen var fhv. (bondeparti-) statsråd Vidkun Quislings parti, Nasjonal Samling (N. S.). Man var
på det rene med, at dette parti – som i mange henseender er en
uklar kopi av Hitlers nasjonalsosialister – samlet mange begeistrede unge mennesker, hvorav dog kanskje de ferreste hadde nådd
stemmerettsalderen (23 år); men også på andre hold hadde en slik
kraftig, Diehardbevegelse adskillig sympati, kanskje ikke minst
på ytterste heire flei. Heire har den hele tid tatt klart og bestemt
avstand fra hele denne bevegelse, men man var forberedt på at
partiet kunde tape ikke så få stemmer til N. S., hvad sosialistene
utvilsomt også regnet med og häpet på. »Foreren» hadde også
efterhvert arbeidet sig op fra å vmre en dårlig og kjedelig taler
til en viss agitatorisk gled, om man enn vanskelig kunde spore
nogen logisk sammenheng i hans foredrag, utover en voldsom,
negativ kritikk av den borgerlige maktesleshet.
Mens Arbeiderpartiet mere utpreget enn nogensinde optrådte
som en samlet gruppe, stod de borgerlige sterkt splittet. For
ferste gang på mange år stemte våre vaskeekte Moskvakommunister (undtagen i Bergen, som alltid må vmre noget for sig selv)
på fellesliste med Arbeiderpartiet, tiltross for dette partis bestrebelser for å synes moderate og småborgerlige. På den annen side
mislykkedes Heires tilbud fra forsammeren om et landsomfattende listeforhund mellem alle virkelig borgerlige partier. Heires
anstrengelser for å få flest mulig lokale listeforbundsavtaler ferte
dog til bedre resultater enn tidligere. I 3 valgdistrikter fikk man
almindelig borgerlig fellesliste, i alle landdistrikter stod Heire og
Bondepartiet i forhund og i ialt 10 av 29 valgdistrikter var også
Venstre med i listeforhund (eller fellesliste) med Heire (tildels
også andre borgerlige partier). Venstres ferer og mangeårige
statsminister, skibsreder Joh. Ludw. Mowinckel, var utvilsomt
sympatisk instillet likeoverfor borgerlig samarbeide (smrlig med
Heire), fordi han klart forstod faren for et sosialistflertall, men
718
N arges »lykkelige valg»
man vek mange steder tilbake for listeforbundet, av hensyn til
Venstres såkalte radikale floi. Denne, som ledes av »Dagbladet»
og en liten klikk salongradikalere i Oslo, er dog neppe så sterk,
at den i lengden vil kunne hindre det borgerlige samspill, som blir
nodvendig både i komroende stortingsperiode og ved neste valg.
Stort sett kan man vel si, at den 19. oktober gav »et lykkelig
valg». Iallefall forsikrer alle partier, at de er tilfreds med resultatet! Deltagelsen var meget stor, når man tar i betraktning de
store avstander, mange norske velgere har til valglokalet. Noiaktige tall foreligger ennu ikke, men manntallet, som visselig er
oket med adskillig over 100,000 nye velgere i 3-årsperioden, viser
antagelig omkring 1,760,000 stemmeberettigede og da der vel har
van·et avgitt omkring 1,455,000 stemmer, svarer dette til omkring
83 % deltagelse, adskillig hoiere enn ved de forrige valg. Av disse
fikk Hoire omkring 310,000 stemmer (mot 252,000 i 1933), Frisinnede Folkeparti vel 19,000 (sist 20,000), Bondepartiet 165,000 (sist
174,000), Venstre 236,000 (sist 213,000), Radikale Folkeparti 6,400
(sist 6,900), Kristelige Folkeparti 20,000 (sist 10,000), Arbeiderpartiet 618,000 (mot 501,000), Kommunistene 4,400 (i 1933: 23,000), Dybwad Brochmanns Samfundsparti 45,000 (sist 19,000), Quislings Nasjonal Samling 26,500 (mot 27,850). Dessuten fikk nogen smålister
(fiskere, m. v.) 4-5,000 stemmer.
Mandatene blev fordelt slik:
Hoire …………….. .
Frisinnede ……….. .
Bondepartiet ……… .
Venstre …………. .
Rad. Folkeparti
Kristelig Folkeparti ..
Arbeiderpartiet
Samfundspartiet ….. .
36 (30) Altså +6
o (l) )) -1
18 (23) )) -5
23 (24) )) -1
o (l) )) -1
2 (l) )) +l
70 (69) )) +l
l (l) )) ± o
De andre partier nådde ikke frem til representasjon hverken i
1933 eller 1936.
Arbeiderpartiets veldige vekst i stemmer var ston·e enn de
fleste hadde ventet. Man må dog ta i betraktning at kommunistene (utenfor Bergen) ikke stillet egen liste. Det er imponerende at sosialistene kunde gå så voldsomt frem, srnrlig i 0stlandsdistriktene, hvor de alt for hadde så stor makt og hvor
mange trodde de hadde skrapet bunden. Derimot fikk ikke partiet
719
Harald Gram
den beregnede valuta for stemmene, forsåvidt som antailet mandater bare oket med l (ved fintellingen berovedes sosialistene et
av de to beregnede nye mandater til fordel for Samfundspartiet).
Dette henger sammen med, at partiet på forhånd var sterkt overrepresentert, takket vmre valgordningens luner.
Hoire fikk oket sine velgerskarer med nesten 25 % og fikk 6 nye
mandater. Partiet vandt atter fotfeste i en rekke landdistrikter,
hvor man sist blev slått ut. Fremgangen skyldes dels storre valgdeltagelse med fremmote av borgerlige reserver, dels nogen forskyvning i konservativ retning, smrlig av Bondepartivelgere, som
var misfornoiet med sosialistalliansen. Også Venstre gikk frem i
stemmetall, men tapte allikevel l plass. Dybwad Brochmanns
uklare Samfundsparti, som mere enn fordoblet sitt velgertall, beholte en eneste plass, men foreren blev selv slått ut.
De andre små grupper forsvandt denne gang fra stortinget,
undtagen det utpreget borgerlige (vestlandske venstrefarvede)
Kristelige Folkeparti, som fordoblet sin representasjon. Heller
ikke Nasjonal Samling nådde frem, tross en voldsom reklame,
men gikk tvertimot direkte tilbake i stemmetall, tiltross for
at partiet iår stillet lister i alle 29 valgdistrikter, mens det
sist kun stillet i 17. Man er dermed forhåpentlig fordig med
denne bevegelse, som ikke passer på nordisk jordbund. Smågruppene kastet bort adskillig over 100,000 stemmer, som blev helt
urepresentert på stortinget.
Bestemmelsene om adgang til listeforbund, som i 1930 kom inn
i vår valgordning efter svensk monster, blev som nevnt iår benyttet av de borgerlige partier i langt storre utstrekning enn tidligere og fikk da også en avgjorende innflytelse på valgenes utfall. Uten noget listeforhund vilde Arbeiderpartiet fått 77 representanter (altså klar majoritet, skjont partiet ikke hadde mere
enn 42,5% av de avgivne stemmer), mens på den annen side et
landsomfattepde listeforhund mellem de borgerlige (naturligvis
uten N. S. og Samfundspartiet) vilde stanset Arbeiderpartiets
mandattall ved 67. Nu blev det som nevnt 70.
Resultatet kan altså resumeres således: Arbeiderpartiet gikk
fremdeles sterkt frem i stemmetall og litt i representasjon, men
faren for sosialistflertall blev lykkelig avverget for denne gang.
Også Hoire fikk betydelig fremgang, mens småpartiene gjorde
fullstendig fiasko og Bondepartiet fikk fole folgene av sosialistalliansen.
720
N orges »lykkelige valg»
Hvad vil nu skje på det nye storting~ Til å begynne med vil
der neppe skje store forandringer – bortsett fra enkelte personskifter. Til våren (mars-april 1937) utloper storparten av lonnstariffene på arbeidsmarket og man må vmre forberedt på, at ordningen av disse sporsmål vil by på mange vanskeligheter, bl. a.
fordi de to allierte klassepartiers politikk hittil har fort til en
ikke ubetydelig fordyrelse av leveomkostningene, hvad arbeiderne
har bebudet kompensert i rikt mål. Det er ikke unaturlig, at det
må bli Arbeiderpartiregjeringen, som i forste rekke må få den
ubehagelige opgave å mote disse vanskeligheter og ingen kan vel
misunde den dette. Dertil kommer, at den sittende regjering ikke
alene er stortingets ganske ubetinget sterkeste gruppe, men også
kunde fromvise fremgang ved valgene og at samarbeidet mellem
de borgerlige partier iallefall ennu ikke er blitt sterkt nok til å
kunne gjore krav på en avlosning.
Også på andre felter vil regjeringen mote vanskeligheter. Budgettot vil antagelig stige ganske sterkt. I de forlopne 3 år er det
alt oket med over 110 millioner kroner til meget nmr 1/2 milliard,
men man venter en yttcrligere okning på kanside 50 millioner,
bl. a. fordiden iår vcdtatte lov omalderstrygd kommer til å måtte
medfore stcrkt okcdc utgifter for staten og for skattyderne. Man
venter således en fordobling av den alt på forhånd upopulmre, lite
demokratiske omsctningsavgift på alle varer, og forslag om ytterligere okning av de voldsomme direkte skatter, selv om de gode
tider vil kunnc gi regjeringen anledning til å forhoie mange inntektsanslag. Det vil nok bli en tung jobb å få budgettene ned igjen
efter sosialiststyret med de voldsomme bidragsbevilgninger til et
nivå, som bedre svarer til landets okonomiske bmreevne.
Visse tegn tyder også på, at regjeringen i nogen grad må revidere sin tidligere, lettkjopte antimilitaristiske opfatning. Begivenhetene ute i verden må gi enhver ansvarlig mann noget alvorlig å tenke på. Den mektige Tranmml (Arbeiderbladet’s redaktor
og partiets radikale, fanatiske agitator) og teoretikeren, den nye
»finansekE)pert» Ole Colbjornsen, har også tildels endret signalene
i forsvarssaken, men har dessverre samtidig latt falle farlige ytringer om brudd på Norges gamle hevdede noitralitetslinje i storpolitikken.
Tiden vil vise, om sosialistregjeringen fremdeles kan bevare det
moderate anstrok den hittil har funnet det klokt og nodvendig å
optrm med. Vi må jo ikke glemme, at Det Norske Arbeiderparti
721
Harald Gram
nu i mange år har vreret det radikaleste i Norden. Den revolusjonrnre fortid vil nok den rode fl0i minne om og der må antagelig gis
innr0mmelser også til den side; men man kan vel gå ut fra, at de
kloke herrer, som leder partiet og regjeringen, også i den nrnrmeste fremtid vil foretrekke. den moderate linje, iallefall inntil
man finner det beleilig å la sig styrte på en agitasjonsmessig heldig sak. Antagelig vil regjeringen s0ke å lokke Venstre til nu
– iallefall leilighetsvis – å avl0se Bondepartiet som st0tteparti;
men den valgte venstregruppe er lite radikal, tvertimot utpreget
borgerlig forsiktig, så det er ikke sikkert at en slik plan villykkes
så lett.
For H0ire – som nu som det ubetinget sterkeste borgerlige
parti får ansvaret for å f0re an i opposisjonen mot sosialismenblir det en opgave samtidig å s0ke samarbeidet de borgerlige
grupper. H0ire gikk denne gang til valg på et sterkt forpliktende
positivt program og det må også bli på en byggende positiv linje
man må s0ke å samle den borgerlige front. Det gjelder både i
nrnringspolitikken og for de sosiale sp0rsmål. Forhåpentlig vil det
i periodens l0p kunne etableres et godt borgerlig samarbeide
herom og om gjenreisningen av landets forsvar og sanering av
de offentlige finanser; men nogen borgerlig samlingsregjering er
tiden neppe moden nok til, ennu iallefall.
Det nye Storting trreder f0rst sammen 11 jannar 1937 og gjenvelger utvilsomt H0ires f0rer C. J. Rambro til Prrnsident.
722
»LYKKELIGE VALG»
Av f. stortingsmannen, byfogden HARALD GRAM, Oslo
])E NORSKE valg var imotesett med megen spenning og ikke
uten engstelse fra borgerlig hold. Arbeiderpartiet hadde alt på
forhånd 69 representanter av stortingets 150 og man ventet, at
partiets velgertall vilde stige betraktelig.
Der hersker jo alltid en viss usikkerhet foran et valg. Der
moter nye velgerskarer og man måtte vmre forberedt på, at den
ungdom som fylte 23 år mellem valgene i 1933 og 36, i stor utstrekning vilde stemme radikalt eller iallefall vmre smittet av de
mange slagord om »den nye tid» og den helt forandrede mentalitet. De svenske og danske valg gav jo heller ikke bare gode varsler. De viste, at sosialistene kunde stampe frem veldige nye reserver. Smrlig de svenske valg i september – en mårred for våre
egne – vakte uro og bange anelser i borgerlige kretser også i
Norge og virket utvilsomt sterkt stimulerende på Det Norske Arbeiderparti.
Det bekrefter sig jo stadig, at forholdene i de tre skandinaviske
land, smrlig Sverige og Norge, ligger nokså parallellt an. Problemene blir stort sett de samme og iår var likhetspunktene ioinefallende på smrdeles mange felter. I alle tre land sitter der nu
sosialistiske regjeringer, som meget behendig utnytter til stor
partireklame den konjunkturopgang, som hersker overalt og den
derav folgende nedgang i arbeidslosheten, som ved forrige valg
hadde vmret det altoverskyggende sporsmåL I alle tre land var
der i den senere tid gjentagne ganger sluttet »kohandel» mellem
Arbeiderpartiet og et borgerlig parti. Det norske Bondeparti’s
stilling, som hadde bragt adskillige overraskelser i den forlopne
periode, skapte også foran valget iår endel usikkerhet; men tiltross for at partiet i de siste halvanuet år trofast hadde stottet
sosialistregjeringen, gikk det ved hostens valg sammen med de
borgerlige partier og sluttet overalt listeforhund med Hoire, til- 716
Norges »lykkelige vala»
dels også med Venstre. J a, i Buskerud fylke blev endog Bondepartiets forer, fylkesmanu Hundseid, som hadde hovedansvaret for
alliansen med sosialistene, valgt på 2den plass på en borgerlig
fellesliste, med en Hoiremann på forste plass, mens Venstre stillet
tredjemann. Så langt gikk altså de gamle borgerlige partier, for
å opnå en felles front mot de mde.
Sosialistregjeringen vandt sikkert mange stemmer på den flotte
politikk som var fort, med store bevilgninger av bidrag, som blev
klattet ut til titusener av velgere. Det er en farlig mentalitet, som
her er skapt, men den hjalp nok forelobig Arbeiderpartiet fremover. En viktig faktor i valgbilledet var utvilsomt også den moderate maske, hvorunder våre sosialister iår fant det klokt å optrm. Også i så henseende har vi en parallell til stillingen i Sverige,
som den blev så godt skildret i siste hefte av Svensk Tidskrift.
Den tilsynelatende moderasjon i Arbeiderpartiets politikk i den
siste tid duperte utvilsomt adskillige velgere langt inn i borgerlige kretser, hvor resonnementet ofte var: Dette går jo ganske bra
og nu er jo også sosialistene langt på omvendelsens vei.
En veldig hjelp hadde naturligvis også Arbeiderpartiet i sin
ypperlige organisasjon (fagorganisasjonen naturligvis medregnet)
og i sine rikelige pengemidler. Partiet, som visstnok mottok over
l million kroner i direkte valgbidrag fra fagforeningene, hadde jo
et svmrt valgapparat, vidt forgrenet dypt ned i rekkene, hvor smrlig husagitatorene spiller en stor rolle. Alle partier sokte forresten naturligvis efter beste evne å utnytte de moderne agitasjonsmetoder med valgfilm, talekor, massespredning av aviser og
brosjyrer, m. m. m. For Hoires vedkorumende blev valgkampen
åpnet i juli ved en strålende tourne av Hoires Stortingsgruppes
forer, Prmsident Hambro. Både han og Hoires Centralstyres formann (siden 1934) fabrikeier J oh. H. Andresen nedla et kolossalt
arbeide i valgkampen.
På den annen side blev Arbeiderpartiet noget genert av den
uheldige gjestfrihet, regjeringen så uoverveiet hadde vist herr
Trotzki. Også mange arbeidere reagerte mot denne opholdstillatelse, omenn neppe saken fikk nogen smrlig betydning for valgutfallet.
Tross den politiske slovhet, som var så fremtredende ved valgårets begynnelse, lykkedes det de borgerlige å vekke velgernes forståelse av dette valgs skjebnesvangre betydning. Kampen stod i
virkeligheten om friheten eller diktatur og sosialisering. Stats- 717
Harald Grant
minister Nygaardsvold sekte å stille problemet som en kamp ruellem fascisme og sosialisme, men heldigvis var velgerne klar over,
at der også fandtes et tredje alternativ: Den frie, demokratiske
forfatning – og flertallet foretrakk !fette. Arbeiderpartiet hadde
ved forrige stortingsvalg (1933) storartet held med sitt slagord:
»Hele folket i arbeide», som skaffet det mangfoldige nye stemmer.
Det blev ikke den samme slagkraft over årets: »Norge for folket.»
Da gjorde kanskje Heires: »Et fritt folk i et fritt land» sig bedre.
Et usikkert moment i valgkampen var fhv. (bondeparti-) statsråd Vidkun Quislings parti, Nasjonal Samling (N. S.). Man var
på det rene med, at dette parti – som i mange henseender er en
uklar kopi av Hitlers nasjonalsosialister – samlet mange begeistrede unge mennesker, hvorav dog kanskje de ferreste hadde nådd
stemmerettsalderen (23 år); men også på andre hold hadde en slik
kraftig, Diehardbevegelse adskillig sympati, kanskje ikke minst
på ytterste heire flei. Heire har den hele tid tatt klart og bestemt
avstand fra hele denne bevegelse, men man var forberedt på at
partiet kunde tape ikke så få stemmer til N. S., hvad sosialistene
utvilsomt også regnet med og häpet på. »Foreren» hadde også
efterhvert arbeidet sig op fra å vmre en dårlig og kjedelig taler
til en viss agitatorisk gled, om man enn vanskelig kunde spore
nogen logisk sammenheng i hans foredrag, utover en voldsom,
negativ kritikk av den borgerlige maktesleshet.
Mens Arbeiderpartiet mere utpreget enn nogensinde optrådte
som en samlet gruppe, stod de borgerlige sterkt splittet. For
ferste gang på mange år stemte våre vaskeekte Moskvakommunister (undtagen i Bergen, som alltid må vmre noget for sig selv)
på fellesliste med Arbeiderpartiet, tiltross for dette partis bestrebelser for å synes moderate og småborgerlige. På den annen side
mislykkedes Heires tilbud fra forsammeren om et landsomfattende listeforhund mellem alle virkelig borgerlige partier. Heires
anstrengelser for å få flest mulig lokale listeforbundsavtaler ferte
dog til bedre resultater enn tidligere. I 3 valgdistrikter fikk man
almindelig borgerlig fellesliste, i alle landdistrikter stod Heire og
Bondepartiet i forhund og i ialt 10 av 29 valgdistrikter var også
Venstre med i listeforhund (eller fellesliste) med Heire (tildels
også andre borgerlige partier). Venstres ferer og mangeårige
statsminister, skibsreder Joh. Ludw. Mowinckel, var utvilsomt
sympatisk instillet likeoverfor borgerlig samarbeide (smrlig med
Heire), fordi han klart forstod faren for et sosialistflertall, men
718
N arges »lykkelige valg»
man vek mange steder tilbake for listeforbundet, av hensyn til
Venstres såkalte radikale floi. Denne, som ledes av »Dagbladet»
og en liten klikk salongradikalere i Oslo, er dog neppe så sterk,
at den i lengden vil kunne hindre det borgerlige samspill, som blir
nodvendig både i komroende stortingsperiode og ved neste valg.
Stort sett kan man vel si, at den 19. oktober gav »et lykkelig
valg». Iallefall forsikrer alle partier, at de er tilfreds med resultatet! Deltagelsen var meget stor, når man tar i betraktning de
store avstander, mange norske velgere har til valglokalet. Noiaktige tall foreligger ennu ikke, men manntallet, som visselig er
oket med adskillig over 100,000 nye velgere i 3-årsperioden, viser
antagelig omkring 1,760,000 stemmeberettigede og da der vel har
van·et avgitt omkring 1,455,000 stemmer, svarer dette til omkring
83 % deltagelse, adskillig hoiere enn ved de forrige valg. Av disse
fikk Hoire omkring 310,000 stemmer (mot 252,000 i 1933), Frisinnede Folkeparti vel 19,000 (sist 20,000), Bondepartiet 165,000 (sist
174,000), Venstre 236,000 (sist 213,000), Radikale Folkeparti 6,400
(sist 6,900), Kristelige Folkeparti 20,000 (sist 10,000), Arbeiderpartiet 618,000 (mot 501,000), Kommunistene 4,400 (i 1933: 23,000), Dybwad Brochmanns Samfundsparti 45,000 (sist 19,000), Quislings Nasjonal Samling 26,500 (mot 27,850). Dessuten fikk nogen smålister
(fiskere, m. v.) 4-5,000 stemmer.
Mandatene blev fordelt slik:
Hoire …………….. .
Frisinnede ……….. .
Bondepartiet ……… .
Venstre …………. .
Rad. Folkeparti
Kristelig Folkeparti ..
Arbeiderpartiet
Samfundspartiet ….. .
36 (30) Altså +6
o (l) )) -1
18 (23) )) -5
23 (24) )) -1
o (l) )) -1
2 (l) )) +l
70 (69) )) +l
l (l) )) ± o
De andre partier nådde ikke frem til representasjon hverken i
1933 eller 1936.
Arbeiderpartiets veldige vekst i stemmer var ston·e enn de
fleste hadde ventet. Man må dog ta i betraktning at kommunistene (utenfor Bergen) ikke stillet egen liste. Det er imponerende at sosialistene kunde gå så voldsomt frem, srnrlig i 0stlandsdistriktene, hvor de alt for hadde så stor makt og hvor
mange trodde de hadde skrapet bunden. Derimot fikk ikke partiet
719
Harald Gram
den beregnede valuta for stemmene, forsåvidt som antailet mandater bare oket med l (ved fintellingen berovedes sosialistene et
av de to beregnede nye mandater til fordel for Samfundspartiet).
Dette henger sammen med, at partiet på forhånd var sterkt overrepresentert, takket vmre valgordningens luner.
Hoire fikk oket sine velgerskarer med nesten 25 % og fikk 6 nye
mandater. Partiet vandt atter fotfeste i en rekke landdistrikter,
hvor man sist blev slått ut. Fremgangen skyldes dels storre valgdeltagelse med fremmote av borgerlige reserver, dels nogen forskyvning i konservativ retning, smrlig av Bondepartivelgere, som
var misfornoiet med sosialistalliansen. Også Venstre gikk frem i
stemmetall, men tapte allikevel l plass. Dybwad Brochmanns
uklare Samfundsparti, som mere enn fordoblet sitt velgertall, beholte en eneste plass, men foreren blev selv slått ut.
De andre små grupper forsvandt denne gang fra stortinget,
undtagen det utpreget borgerlige (vestlandske venstrefarvede)
Kristelige Folkeparti, som fordoblet sin representasjon. Heller
ikke Nasjonal Samling nådde frem, tross en voldsom reklame,
men gikk tvertimot direkte tilbake i stemmetall, tiltross for
at partiet iår stillet lister i alle 29 valgdistrikter, mens det
sist kun stillet i 17. Man er dermed forhåpentlig fordig med
denne bevegelse, som ikke passer på nordisk jordbund. Smågruppene kastet bort adskillig over 100,000 stemmer, som blev helt
urepresentert på stortinget.
Bestemmelsene om adgang til listeforbund, som i 1930 kom inn
i vår valgordning efter svensk monster, blev som nevnt iår benyttet av de borgerlige partier i langt storre utstrekning enn tidligere og fikk da også en avgjorende innflytelse på valgenes utfall. Uten noget listeforhund vilde Arbeiderpartiet fått 77 representanter (altså klar majoritet, skjont partiet ikke hadde mere
enn 42,5% av de avgivne stemmer), mens på den annen side et
landsomfattepde listeforhund mellem de borgerlige (naturligvis
uten N. S. og Samfundspartiet) vilde stanset Arbeiderpartiets
mandattall ved 67. Nu blev det som nevnt 70.
Resultatet kan altså resumeres således: Arbeiderpartiet gikk
fremdeles sterkt frem i stemmetall og litt i representasjon, men
faren for sosialistflertall blev lykkelig avverget for denne gang.
Også Hoire fikk betydelig fremgang, mens småpartiene gjorde
fullstendig fiasko og Bondepartiet fikk fole folgene av sosialistalliansen.
720
N orges »lykkelige valg»
Hvad vil nu skje på det nye storting~ Til å begynne med vil
der neppe skje store forandringer – bortsett fra enkelte personskifter. Til våren (mars-april 1937) utloper storparten av lonnstariffene på arbeidsmarket og man må vmre forberedt på, at ordningen av disse sporsmål vil by på mange vanskeligheter, bl. a.
fordi de to allierte klassepartiers politikk hittil har fort til en
ikke ubetydelig fordyrelse av leveomkostningene, hvad arbeiderne
har bebudet kompensert i rikt mål. Det er ikke unaturlig, at det
må bli Arbeiderpartiregjeringen, som i forste rekke må få den
ubehagelige opgave å mote disse vanskeligheter og ingen kan vel
misunde den dette. Dertil kommer, at den sittende regjering ikke
alene er stortingets ganske ubetinget sterkeste gruppe, men også
kunde fromvise fremgang ved valgene og at samarbeidet mellem
de borgerlige partier iallefall ennu ikke er blitt sterkt nok til å
kunne gjore krav på en avlosning.
Også på andre felter vil regjeringen mote vanskeligheter. Budgettot vil antagelig stige ganske sterkt. I de forlopne 3 år er det
alt oket med over 110 millioner kroner til meget nmr 1/2 milliard,
men man venter en yttcrligere okning på kanside 50 millioner,
bl. a. fordiden iår vcdtatte lov omalderstrygd kommer til å måtte
medfore stcrkt okcdc utgifter for staten og for skattyderne. Man
venter således en fordobling av den alt på forhånd upopulmre, lite
demokratiske omsctningsavgift på alle varer, og forslag om ytterligere okning av de voldsomme direkte skatter, selv om de gode
tider vil kunnc gi regjeringen anledning til å forhoie mange inntektsanslag. Det vil nok bli en tung jobb å få budgettene ned igjen
efter sosialiststyret med de voldsomme bidragsbevilgninger til et
nivå, som bedre svarer til landets okonomiske bmreevne.
Visse tegn tyder også på, at regjeringen i nogen grad må revidere sin tidligere, lettkjopte antimilitaristiske opfatning. Begivenhetene ute i verden må gi enhver ansvarlig mann noget alvorlig å tenke på. Den mektige Tranmml (Arbeiderbladet’s redaktor
og partiets radikale, fanatiske agitator) og teoretikeren, den nye
»finansekE)pert» Ole Colbjornsen, har også tildels endret signalene
i forsvarssaken, men har dessverre samtidig latt falle farlige ytringer om brudd på Norges gamle hevdede noitralitetslinje i storpolitikken.
Tiden vil vise, om sosialistregjeringen fremdeles kan bevare det
moderate anstrok den hittil har funnet det klokt og nodvendig å
optrm med. Vi må jo ikke glemme, at Det Norske Arbeiderparti
721
Harald Gram
nu i mange år har vreret det radikaleste i Norden. Den revolusjonrnre fortid vil nok den rode fl0i minne om og der må antagelig gis
innr0mmelser også til den side; men man kan vel gå ut fra, at de
kloke herrer, som leder partiet og regjeringen, også i den nrnrmeste fremtid vil foretrekke. den moderate linje, iallefall inntil
man finner det beleilig å la sig styrte på en agitasjonsmessig heldig sak. Antagelig vil regjeringen s0ke å lokke Venstre til nu
– iallefall leilighetsvis – å avl0se Bondepartiet som st0tteparti;
men den valgte venstregruppe er lite radikal, tvertimot utpreget
borgerlig forsiktig, så det er ikke sikkert at en slik plan villykkes
så lett.
For H0ire – som nu som det ubetinget sterkeste borgerlige
parti får ansvaret for å f0re an i opposisjonen mot sosialismenblir det en opgave samtidig å s0ke samarbeidet de borgerlige
grupper. H0ire gikk denne gang til valg på et sterkt forpliktende
positivt program og det må også bli på en byggende positiv linje
man må s0ke å samle den borgerlige front. Det gjelder både i
nrnringspolitikken og for de sosiale sp0rsmål. Forhåpentlig vil det
i periodens l0p kunne etableres et godt borgerlig samarbeide
herom og om gjenreisningen av landets forsvar og sanering av
de offentlige finanser; men nogen borgerlig samlingsregjering er
tiden neppe moden nok til, ennu iallefall.
Det nye Storting trreder f0rst sammen 11 jannar 1937 og gjenvelger utvilsomt H0ires f0rer C. J. Rambro til Prrnsident.
722