Folkehat och internasjonal forståelse

FOLI(EHAT
OG »INTERNASJONAL FORSTÅELSE»
Av BJÖRN ARNE RYGG
”Utan att i detta sammanhang ta ställning till det diskuterade problemet
har Svensk Tidskrift velat publieera detta inlägg från en norrman, som nyligen kommit till vårt land och som här framträder under signatur_ Den
svenska läsekretsen har all anledning att i tid göra sig förtrogen med de
ofantliga hinder för återknytandet av det internationella samarbetet som
folkhatet i ockuperade länder efter detta krig kommer att välta i vägen.
Det nästan osläckliga hat, som detta krigs grymheter upptänt, blir en reell
efterkrigsfaktor av största vikt säkerligen för många år framåt och kommer
att på ett helt annat sätt än efter förra viiridskriget prägla utvecklingen.
Red. av Svensk Tidskrift.
BLANDT de strömninger som gjör sig gjeldende i dagens Sverige,
synes en å tre forholdsvis klart fram: önsket om at internasjonal
forståelse i den kommendeefterkrigstiden skalavlöse det kompakte
folkehatet som har drevet nasjonene ut i fullstendig isolasjon. Det
er jo også så at den ugjennomtrenglige muren av folkehat har vmrt
en av de skjebnesvangre faktorer soin har bidratt til å före Europa
ut i ulykken. Men disse ordene – »internasjonal forståelse», »internasjonalt samarbeid» – er det allikevel sikkert at dissc er nökkelordene som gjensidig skal åpne de stengte portene i folkehatets
mur~ Og ennå mer: er det gitt at hele denne oppmarsjen om »de
positive krefter» angir den sikreste veien til en ny og bed re verden ~
Vi som har opplevd fire års okkupasjon, har kanskje lcttere for
å oppdage disse strömningene enn svenskene selv. Og vi har også
lettere for å reagere overfor dem. Ingen kan fortcnke nordmenu i
at de hater sine fiender. Men »hat» og »forståelsc» er to begreper
som vanskelig lar sig forene; Yi innrömmer derfor gjerne at vi er
blitt vare forsymptomer som tyder på vilje til å rekke Yttre fiender
hånden, – det norsk-svenske forholdet gjennom fire års okkupasjonstid viser dette til overmåL Allikevel er det mer enn folkehatet
og mer enn hevnlysten som har diktert disse linjenc. Dc er skrevet
fordi vi Yet lwor Yanskelig det er for nöitrale nasjoner å forstå tilbunds den mentalitetsendringen som kan foregå i et tyskokkupert
432
~~-~L———~————-
Folkehat og »internasjonal forståelse>>
land og som må legges til grunn for en framtidig målbevisst realpolitikk … Nei, tal ikke om hevninstinktet fordi vi har noen ord
å si om den »internasjonale forståelse». Vi föler som alle verdens
kulturfolk at hevnlysten er noe som skal bekjempes, noe uvmrdig
som ikke skal få diktere efterkrigspolitikken på fornuftens bekostning. Det stikker dypere cnn som så. Det er knyttet till farestillinger om sannhot og rettferdighet og – nytte. Vi som har opplevd
okkupasjonen, fölordet som vår plikt å rope et »varning mot fredsoptimismo» dersom de nöitrale landene skal se det som sin vesentlige oppgave å möte efterkrigens probierner med programatiske
slagord som den »internasjonale forståelse». Vi föler instinktivt at
dette kan vmro å sjuske undav vanskelighetene. Det kan vmre et
lettvint, billig – og for de nöitrale interesser ofte fordelaktig –
forsök på nå fram til ytre resnitater uten å krype til det smortefulle korset som heter sannhet og moralsk oppgjör. Men blir resultatet isåfall varig~
At folkehatet er en ulykko, skal såvisst ingen nekte. :Men det er
nå allikevel forhastet å se det som roten til all ondskap på jord.
Tar man historieboken for sig, vinner man snart fram til den erkjennelse at folkehatet oftest er skapt av krigene, sjelden eller aldri
er krigene skapt av folkehatet. Erobringsiysten, materielle vilkår
og först og sist en kynisk ergjerrighet hos visse statsledere, er de
innersto krefter som hyppigst har drevet nasjonene i krig. Sverige
og Norge har hatt adskillige ufredsår på sin samvittighet, men noe
folkehat har neppe noengang eksistert – en unntagelse kunde
muligens vmre tiden efter den store nordiske krig. Men nota bene
tiden efter. Det var ikke noe folkehat som drev franskmerrue da
Napoleon sendte sin arme over Alpene. Det var heller ikke noe
folkehat som drev fram den krigen som nå er igang. Det tyske folket som helhet önsket neppe krigen – det vil si ikke för tyskerue
efter den vellykkede starten trodde de skulde vinne den. For å
skaffe sig fri hender i öst hadde Hitler i 10-15 år arbeidet på forsoning med England og Frankrike, en komedie som nådde höidepunktet ,da »Marseillaisen» og »God save the King» ljomet fra militmrorkestret utover flyplasseri ved Miinchen til mre for statsministrene Daladier og Chamberlain – i det vanrorens år 1938. Ved
krigsutbruddet var det bare en stormakt som tyskerue kunde omfatte med entydig og oppriktig fölelse av folkehat, Russland. Men
dengangen var Russland deres forbundsvenn.
En större ulykke enn folkehatet kan möte efterslokten hvis
kjennsgjerningene heller ikke skal bli påaktet i den tiden som kom- 433
Björn Arne Rygg
mer. Mellom nasjonene har lögnen altid spilt en hovedrolle, mens
sannheten har spilt statistens beskjedne rolle i historiens skuespill.
Som internasjonal faktor har sannheten aldri tellet – ihvertfall
ikke siden Caesar i sin tid slo under sig gallerue for å »befri dem»
fra germanerne. Det er ikke sannhet og rett som har tellet, men
hva folket tror. Og i diktaturstyrte land tror folket hva dets ledere
vil det skal tro. Mens fredens sol ennå skinte over Europa, det var
en marsdag i 1939, skiftet Tyskland grenser atter en gang og Hitler
flyttet inn i Prags slott under eskorte av sine panservognor og beskyttet av sin uovervinnelige luftarmada. Ikke en tysker fant noe å
si på det. Snakket mine lesere noengang med tyskore på den tiden~
I jernbaner, i busser, på kafeer, hvorsomhelst De kom i tale med
den tyske menigmann, visste han å fortelie at slik måtte det gå. I
avisene hadde han ikke lest annetog i radio ikke hörtannetenn at
tsjekkerne var et mindrevmrdig folkeslag, de kaltes »asiatiske barbarer», »bolsjevikiske horder» m. m. m. – en quantite negliable
hvis fortsatte eksistens hadde mindre krav på beskyttelse enn myggen en duggede sommeraften. Hvem spör om hat for å knuse et
plagsomt insekt mellem neglene … H va hjalp det om Lord Runeiman anvendte måneders kritisk studium på å vinne fram til noe
han mente nmrmet sig den objektive sannhet i det sudettyske spörsmålet – når 80 millioner tyskere var glödende overbovist om noe
anneU Versaillestraktaten – hva hjalp det om denne ulykkelig
omstridte fredsavtalen fra 1919 i virkeligheten forlengst var gitt
avkall på, henlagt, ugjennemfört- når 80 millioner efter förerens
vilje absolutt skulde leve på en myte~ Sannheten tellet ihvertfall
ikke. . . I begynnelsen av 1920-årene kom en kjent nordmanu i
tale med en tysk forretningsmanu om ubåtskrigen. Han snakket
om senkingen av nöitrale skip, norske og svenske, og bebreidet
tyskerue deres opptreden i den forbindelse. Hva tyskeren svarte,
blir jeg minnet om i disse dager: Jeg kan ikke tro det er mulig, sa
han, det må vmre fientlig lögnpropaganda, mig bekjent har vi ikke
torpedert ett eneste nöitralt skip som ikke gikk i fientlig tjeneste!
Dette skulde mane til eftertanke. Skal det stomples som hat og
hevn, som negativt og nedbrytende, om Tyskland dennegangen skal
fortelles sannheten om sitt okkupasjonsstyre og annen framferd ~
Skal tyskorne efter noen få år stå fram og kalle sig uten skyld og
ansvar, ubekjent med – til eksempol – at den politikk de drev
gjennom i Norge hadde en fullstendig tilegnelse av landet som
eneste hensikt? Vi skulde hilse med opprakt hånd, våre barn
skulde gjöre ungdomstjenste under partiets faner, vår industri
434
Folkehat og »internasjonal forståelse»
skulde ombygges etter Tysklands behov, vi skulde bli frie- ja, nöiaktig så frie som tyskerne selv: det vilde ikke bli et hårs forskjell
på en tysker og en nordmann. Nå vil vi at sannhet og kunnskap
endelig en gang skal gjöre krav på livsrett i folkenes samliv. Og
får ikke her de nöitrale sin store og krevende oppgave~ Alltid aktivt, som et klart program, gjöre sitt for at den tyskenasjonen kan
forstå årsaken til de andres handlemåter. Når det er rett vanlig å
lese i svenske aviser idag at »fredsuppgörelsen denna gång måste
ta det tyska problemet vida allvarligare än efter det första världskriget», så reiser dette ikke bare en moralsk plikt for seirherrene,
men også for de nöitrale som ikke kan innskrenke sig til å sitere
Sumner Welles’ så bestikkende, men i praksis höist uklare sentens:
nå eller aldri må vi beslutte oss til å grunne et fredlig samliv
mellom folkene.- Den internasjonale forståelse er det store, endelige målet, der skal besegle som sluttgyldig det vide »alminnelige
sikkerhetssystemet» som Atlanterhavsdeklarasjonen ser fram til.
Men forståelsen skal ikke bety at allverdens nasjoner såsnart det
siste skuddet er falt på slagmarken, iler hverandre imöte og trykker hverandres never til forsoning – seirherrer og beseirede,
okkupant og okkuperte. En sann forståelse vil vrere resultatet av
et smertefullt per ardua ad astra, en prosess hvor alle folk, også de
nöitrale, har sin moralske rett og plikt til å gjöre opp sitt åndelige
bo. Netopp denne plikten vilde de nöitrale undra sig, om de fra
sine tilskuerplasser- det vrere sig aldri så velment- applauderer
de förste, de beste fraser som stiller opp den internasjonale forståelse som et universalmiddel for lösningen av etterkrigens problemer.
I en avisenquete i Stockholm nylig ble forskjellige svensker
spurt om sine planer når freden kommer. Det viste sig at mange
vilde ut og reise, knytte sine gamle kontakter pånytt, skape forståelse mellom folkene. »l det internasjonale samarbeidet behöver
vi alle hverandre», svarte en. »For vitenskapen finns ingen politiske grenser», svarte en annen. Begge mente sig her å ha rört ved
en av de nöitrales störste efterkrigsoppgaver.
Vi nordmenn forstår dette :…_ og forstår det allikevel ikke. Vi
skulde föle det som en forhånelse av alt som er rimelig, om en
svensk vitenskapsmann efter krigen vil möte en tysk vitenskapsIDann med de ord: »Vel mött igjen, gamle kollega, her er mye
ugjort i vårt fag. Riktignok har en av dine landsmenn torturert
vår norske kollega i et fengsel i Norge, men du selv er en hedersmann, det vet jeg, og du kjenner sikkert ikke noe til det. La oss der- 435
.if:: •••
Björn Arne Rygg
for ta fatt hvor vi sluttet, la oss snakke vitenskap» … Jeg talte for
en tid siden med en framstående finne og kom inn på forholdene i
Norge. »Dere nordmenn», sa han, »har vrnrt for hallstarrige (vel
talt av en finne!), dere skulde ha vrnrt smidigere, klokere, ha forstått at tyskerue förer krig for sitt liv og at krigens lov nödvendigvis er hår·d.» Til dette svartejeg: »Det er to ting som vi nordmenu
ikke kan tilgi, – den autoriserte forlöielsen som hadde til mål å
fortyske Norge, og torturen. Fortyskningen av Norge tok til för
Russland kom med i krigen, på et tidspunkt da seiren var klar i
tyskernes öiner, – ja en kan si fordi seiren var klar. Vi er av den
bestemte oppfatning at vår nasjonale ulykke först vilde ha rammet oss for alvår den dag tyskerue hadde vunnet krigen. Först da
vilde makten i ubegrenset utstrekning ha feiret triumfens orgier
over retten. Men dere i Finnland kjenner ikke Tyskland idag. Dere
har sett den tyske soldaten og noen av hans offiserer. Men dere har
ingen fjern anelse om de krefter som igjen styrer den tyske hrnren:
partiet og bak partiet igjen- Gestapo. Dere sierat dere hater russerue fordi de er barbarer. Vi sier at vi hater tyskerue fol’di de
skulde vrnre et kulturfolk, men på tross av det oppförer sig som
barbarer.» Finnen fortsatte: »For det förste tror jeg det er en overdrivelse med torturen i Norge. Men i alle tilfeller kan jeg forstå
at det overfor visse mennesketyper kan vrnre en nödvendighet
å frarotvinge en tilståelse med hårdhendte midler.» Jeg svarte:
»Dette er kulturens avmakt. Det er kanskje mulig atendel av dem
som har drevet organisert metodisk tortur i Norge har gjort det og
gjör det i den tro at det gagner folk og förer. Men trodde ikke
også de spanske inkvisitorene at det gagnet Guds sak å rense kirken for kjettere~ Og trodde ikke dommerne i hekseprosessene at
det var Guds önske å få de befengte brendU J eg kan forsikre Dem
at Gestapos torturmetoder ikke har ligget under middelalderens
vrnrste metoder hva den fysiske og psykiske smerten angår. Torturen var bare mer tilgivelig i middelalderen. For dengangen nrnret man en virkelig dödelig angst for djevlen.»
Nå – dette var en finne, og ingen svenske. Men selv for en
svenske som har nrnrmere 30,000 flyktede nol’dmenn i landet, kan
det vrnre vanskelig å sette sig inn i de okkuperte folks mentalitet
slik den er formet under torturens og forlöielsens svöpe. Ikke engang i de krigförende landselv kan man fullt forstå det folkehatet
som man må regne med i de okkuperte land – og som må telle med
i efterkrigsoppgjöret. J eg minnes i Wendell Wilkies bok »One
World» hvorledes Wilkie undrer sig over den russiske mentaliteten
436
Folkehat og »internasjonal forståelse»
der han får vite at de russiske pressemennene ikke bröd sig om å
få snakke med noen tyske Stalingradfanger, – det måtte jo ha
vrert interessanU Nei, det var slett ikke interessant for russerne;
de hatet tyskerue for sterkt til å ville snakke med dem. . . Om
Wilkie tror at dette er utslag av russisk mentalitet, tar han feil.
Den samme reaksjonen vilde han ha vitnet i Norge. Bare folk som
helt eller delvis har vrert okkupert, kan reagere slik.
Overfor efterkrigens umåtelig vanskelige probierner vil ingen
politikk före fram som ikke bygger på folkehatet som en uomgjenglig realitet. Det kan vare ett år, to år, en generasjon. Personlig
har jeg minetvilom det vil vrere mulig for en tysk turist å »gjeste
Norges dale» på ·de nrermeste 10-20 år. Jeg kjenner personlig fire
nordmenu i sin beste alder som samtlige har skåret pulsåren over
på sig efter sine förste »forhör» hos Gestapo. Så skulde en tysk
turist … nei, forsök å forstå det, en tysk turist- det blir umulig.
Ihvertfall i de förste årene skulde det vrere uklokt å gå ut fra at
hatet nok villegge sig såsnart krigen er over. For alt vi vet idag
er det vel tenkelig at folkehatet snarere vil tilta enn avta i årene
som kommer. Når pressen i de okkuperte landene igjen skal gi ordet fritt slag, vil det komme for en dag redselsgjerninger som vil
slå selv de okkuperte landene med forfrerdelse. De mangfoldige
kjente tillfellene av ren middelaldersk tortur er jo aldri gjort systematisk kjent for hjemmefronten, – det har tvertimot tjent et
patriotisk formål å holde dem skjult, unndradd propaganda i innlandet, tildels endog i utlandet. Men så med ett slag vil altså slusene bli åpnet. Det blir såvisst ikke de torturerte selv fra hvem
hatet skal spire. De av dem som ennå lever, er ofte ödelagte mennesker, knekkede, resignerte. Man kan knapt si at de lever. Det
er som med de omkring 300 offisielt henrettede nordmennene,- deres siste timer synes heller ikke ha vrert preget av hat; i de fleste
tilfeller har de rolig og kalt – netop resignert – tatt avsted til
retterstedet. Hatet vil komme fra de titusener som dag og natt,
hver i sin gjerning, gjennom fire-fem år har vrert martret av
frykten for Gestapos tortur; de föler sig som truet med å breune
opp innefra. Og hatet vil stige fra selve folket somvilse i forklaret
perspektiv hvilken grenselös kynisme som tyskerue la for dagen da
det stortyske livsrummet medvoldog svik skulde utvides til Norge.
Efter krigen må man gjöre regning med en minimal kulturell
forbindelse mellem Tyskland og de okkuperte. En viss nödvendig
utenrikshandel vil nok bli holdt oppe, men den tyske handeismann
vil ikke få innpass i private kretser. Den sivile tyskeren vil ikke
31-44622 Svensk Tidskr’ift 1944 437
Björn Arne Rygg
komme på talefot med noen. Beklagelig eller ikke – dette er netopp en av de kjennsgjerningene som de nöitrale må forstå og rette
sig efter. For svenske statsborgere vii det imidlertid stille sig anderledes, de både kan og bör komme på talefot med tyskerne, –
med industrifolk, politikere, forretningsmenn, vertsfolk, menigmanu. Men i samme öieblikk stilles den nöitrale overfor sit
dilemma: Efter denne krigen, som har stått om menneskeverdet,
har jeg da fremdeles rett til å representere de nöitrale önskemål,
rett til å tale samarbeidets saklige språk uten å se tilbake til den
avgrunn av mennoskelig nedverdigelse som ligger i Tysklands
gjerningerf Har jeg selv lov til å inkasserc de fordeler som samarbeidet gir mig för jeg har gitt mitt personlige offer på den store.
almenmenneskelige forståelsens alterf
Det er å frykte at de nöitrale vii skape alt annet enn forståelse
hvis de betrakter det moralske oppgjöret efter krigen som sig uvedkommende. I spörsmålet om tankens klarhet, om sannhet og rett,
finns ingen nöitralitetslov, og de nöitrale risikerer – selv overfor
sine mermeste og vennligsinnede naboer -. å stille sig i et motsetningsforhold som det skal generasjoners tid for å jevne ut.
438