Norske valg och norske politikk

NORSKE VALG
OG NORSK POLITIKK
Af odelstingspresidenten C. J. HA M BRO
FoR å kunne forstå de norskevalg i oktober måned ifjor og bakgrunnen for norsk politikk idag, må man kjende den eiendommelige norske valgordning og valglov.
Selve valgordningen er fastsatt i grunnloven og kanalene endres
i grunnlovsmessige former med et flertall på 2/3 i stortinget, mens
valgloven ikke er grunnlovsfestet og kan endres av Odelsting og
Lagting med simpelt flertal!.
Grunnloven som den nu lyder, efter den store valgreform i 1920,
opstiller i§ 59 som hovedregel: »Valget foregår som Forholdsvalg»;
men Grunnlovens to foregående paragrafer gjör denne bestem~
melse helt illusorisk. § 57 uttaler at »Antallet af Reproosentanter
for Landdistrikterne skal stedse forholde sig til Antailet Reproosentanter fra Kjöbstooderne som to til een.» Denne bestemmelse som
kom inn i Grunnloven som en beskyttelse for de få og folkefattige
byer i 1814, har höist uhistorisk fått betegneisen »bondeparagrafem
og har spillet – og spiller – en overordentlig stor rolle i norsk
politisk liv.
Det er först i de allersiste år byene er nådd til å ha ca en tredjedel av Norges innbyggere, så landdistriktenes angst for å miste sin
innflydelse er ikke först og fremst numerisk begrunnet.
Efter grunnloven av 1814 må man for å kunne velges til stor~
tingsrepresentant voore bosatt i sitt .valgdistrikt, og forslag om å.
opheve dette bostedsbånd har aldri opnådd et stort stammetall på
stortinget. Under den store valgreform av 1920 stemte bare 44
representanter for å opheve bostedsbåndet, og da forslaget blev
gjentatt i 1923 opnådde det bare 33 stemmer.
En hovedårsak til denne uvilje mot et fritt personvalg var bön~
dernes angst for å få profesjonelle bypolitikere uten noor tilknytning til bygdene stillet op rundt om i landdistriktene, og en
levende frykt for at hovedstaden, som også er sootet for de forskjellige politiske partiers landsstyre, skulde få en uforholdsmessig
öket innflydelse på alle valg.
l
C. J. Rambro
»Bondeparagrafen» har skylden for den praktiske hovedhindring
mot gjennemförelsen av forholdstalsvalget i Norge. Landet er delt
op i 29 valgdistrikter, 18 for bygdene og 11 for byene. Det kan ingen
overföring av stemmer skje fra en valgkreds til den annen. Og
ingen by kan velge sammen med det omgivende landdistrikt. Det
opretholdes et kunstig skille mellem land og by, og byer, som ligger
langt fra hverandre og har rueget få interesser tilfelles, er koblet
sammen i en valgkreds, således de 8 byer i Telemark og AustAgder: Arendal, Brevik, Grimstad, Kragerö, Notodden, Porsgrunn,
Risör, Skien med tilsammen 5 representanter; de 5 byer i VestAgder og Rogaland: Flekkefjord, Haugesund, Kristiansand, Mandal, Stavanger, med tilsammen 7 representanter; og – allerverst:
byer i Nordland, Trorus og Finnmark fylker; det ligger dögns reise
imellem dem: Bodö, Hammerfest, Narvik, Tromsö, Vadsö og Vardö
med tilsammen 4 representanter.
Der er ialt 6 valgkredse som velger hver 4 representanter og 4
valgkredser som velger hver 3 representanter.
Når det ved et valg – som i 1949 – optrer 7 landspartier – kan
man tenke sig hvad slags forholdsmessighet det kan bli i representasjonen. Omkring en fjerdedel av alle avgivne stemmer går tilspilde ved hvert valg på grunn av den lokale begrensning av forholdstalsprincipet og den helt urimelige opdeling av landet i
valgdistrikter med ytterst ulike tall av stemmeberettigede bak
hver representant. – I Oslo var det således 45195 stemmeberettigede bak hvert mandat, i Oplandsbyene (Gjövik, Hamar, Kongsvinger, Lillehammer) 6183 stemmeberettigede. – Hver velger i
denne kreds hadde 7 ganger så stor innflydelse på valgresultatet
som en velger i Oslo.
Hvor sterk~ disse forhold spiller inn ved valgene, ved mandatfordelingen og derigjennem for maktstillingen i stortinget gir
statistiken for höstensvalg overbevisende uttrykk for.
Arbeiderpartiet med 803 355 stemmer fikk 85 mandater; de borgerlige partier med 838 927 stemmer fikk 65 mandater. Kommunistene med 102 722 stemmer fikk intet mandat.
Nu er selvsagt ikke disse svakheter ved valgordningen noget
nytt; men på grunn av srerlige forhold fikk de en ganske bestemt
aktualitet ved höstens valg og vil komme til å spille en central
rolle på det korumende storting.
Forslag om en ny og betydelig mere retfrerdig valgordning blev
behandiet av stortinget i 1938. Det var anbefalt av alle politiske
partiers förere og av den da sittende regjering Nygaardsvold. Det
2
Norske valg og norsk politik/e
var innstillet til vedtagelse av den forsterkede konstitusjonskomite
med 11 mot 2 stemmer- men det opnådde allikevel ikke det grunn-.
lovsmessige 2/3 flertalL Og den som organiserte motstanden mot
det var arbeiderpartiets mektige tidligere generalsekretror Oksvik.
Når han var imot det, var det ikke av lokale hensyn, skjönt han
med stor behendighet samlet alle de representanter, hvis mandater
vilde komme i faresorren ved en reform. Det var likefrem fordi
Oksvik er en bestemt motstander av en retfrerdig valgordning; han
tror ikke på nogen art av matematisk retfmrdighet i politikk og er
en tilhenger av det valgsystem, hvis talmessige uretfrerdighet hyr
det störste parti den eneste chanse for å få et absolut flertall på
stortinget og derigjennem erhverve en sterk regjeringsmakt. Han
er klar over at det rene forholdstalsvalg vil bety at intet enkelt
parti kan få absolut flertall på stortinget. Derfor bekjemper han
enhver valgreform.
Det negative resultat av reformbestrebelsene i 1938 vakte stor og
varig politisk misstemning i Norge; og da de politiske partier
under okkupasjonen formulerte det »fellesprogram» som blev ende~
lig vedtatt efter frigjöringen og blev i höi grad besternroende for
stortingsvalget i 1945, fikk valgreformen sin fremskutte plass på
programet, idet det uttales under »retningslinjen:
»På det nye Storting må valgloven endres for at stortinget kan bli
det best mulige uttrykk for folkeviljen.»
Ingen var i tvil om hvad ordene innebar. Og når det alene var
valgloven som var nevnt, og ikke selve valgordningen, var det
fordi de nödvendige grunnlovsforslag om ny valgordning forlengst
var fremsatt, og fordi det gjennem de utregninger som var fore·
tatt, var klarlagt at adskillige av de verste ulemper ved valgsystemet kunde avhjelpes ved forandringer i valgloven.
Imidlertid hadde Arbeiderpartiet ved valgene i 1945, takket vrere
den gjeldende valgordning og valglov, fått et absolut flertall på
stortinget – 76 representanter istedetfor de 62 som partiet hadde
talmessig krav på. Dette flertall blev blandt annet benyttet til å
indlemme fra 1/1 1948 Norges störste landkororoune, Aker, med
131 016 innbyggere (3/12 1946) i landets störste bykommune, Oslo,
med 287 422 innbyggere. Men de foreliggende grunnlovsforslag om
å öke hovedstadens representasjon blev nedstemt i stortinget i
1948, og Akershus fylke som hadde mistet henved halvdelen av sin
folkemengde, beholdt sine 7 representanter. Herr Oksviks mere
kyniske syn på valgordningen hadde efter 1945 vundet större ut- 3
C. J. Hambro
bredelse i Arbeiderpartiet. Og intet av de framsatte grunnlovsforslag til reform av valgordningen blev vedtatt av stortinget.
For å böte på den almindelige skuffelse over dette nederlag for
reformbestrrebelsene besluttet stortinget i februar 1948 ensternmig
å nedsette en parlamentarisk valgordningskommisjon
»som kan bringe i forslag sådanne endringer i Grunnlovens §§ 57,
58 og 59, eventuelt utfylt med bestemmelser i valgloven som vil gjöre
det mulig å få vedtatt en varig valgordning som vil vrere rettferdigere efter forholdstallsprinsippet og vil sikre en mere tilfredsstillende utnyttelse av de avgivne stemmer.»
Ordene er ganske klare; og det var en stiltiende forutsetning at
en fortsatt dröftelse av valgordning og valglov skulde utstå inntil
den nye kommisjon hadde avgitt sin instilling som vil komme til
behandling på stortinget i 1950.
Imidlertid var det tegn som tydet på at arbeiderpartiets maktstilling var svekket. Kommunevalgene i 1947 viste en betydelig
fremgang for de borgerlige partier på arbeiderpartiets bekostning,
og i Oslo fikk Höire flere stemmer enn Arbeiderpartiet – for
förste gang på mange år – og en representant mere i bystyret.
Der var en utbredt misnöie med regjeringen og dens politikk, og
adskillig engstelse innen arbeiderpartiet for at et stortingsvalg
skulde komme til å gå regjeringen imot. Herr Oksvik fremla så et
privat lovforslag til endring av valgloven. Dens eneste betryggelse
mot en altfor voldsom overrepresentasjon av det enkelte store parti
lå i den adgang den åpnet for partiene til å inngå listeforbund.
Denne adgang var aldri blitt meget sterkt benyttet; menuten den
vilde arbeiderpartiet fått en overrepresentasjon av 18 istedetfor av
14 ved stortingsvalget i 1945. Herr Oksvik foreslog nu, med tilslutning blandt andre av arbeiderpartiets parlamentariske förer herr
Torp, at adgangen til listeforhund skulde bortfalde. Dette forslag
kom til behandling i Odelstinget i juni 1949.
Da var allerede innstillingen fra den parlamentariske valgordningskommisjon blitt offentlig; og det viste sig at denne kommisjon ensternmig anbefalte at framtidige utregninger av mandatfordelingen skulde skje efter den störste bröks metode, som allerede
anvendes ved kommunevalgene i Norge, og ikke som hittil efter
den såkaldte d’Hondtske metode.
Denne siste metode tilgodeser på en urimelig måte de store partier, mens den störste bröks metode gir en mere matematisk forholdsmessighet i representasjonen. Så stor blir forskjellen i valg- 4
Norske valg og norsk politikk
utfaldet at slår man sammen stortingsvalgene 1921-1945 er avvikene fra den tallmessige fordeling efter den d’Hondtske metode
87, efter den störste bröks metode 39.
Ved valglovans behandling i Odelstinget optok samtlige andre
partier forslag om å gå over til den störste bröks metode. Men det
Oksvikske forslag blev vedtatt av arbeiderpartiflertallet, og forslagene fra de andre partier blev forkastet.
Debatten og voterip.gen i Odelstinget blev optakten til valgkampen og til de politiske debatter som ventes i de komroende måneder.
Efter stortingets forretningsorden gir presidentens stemme utslaget ved voteringer hvor stemmene står likt. Efter forretningsordenen skifter imidlertid president og vicepresident i ledeisen av
forhandlingene hver måned. I Odelstinget var Hambro president
og Oksvik vicepresident. Og partistillingen var her den at stod alle
andre grupper sammen mot arbeiderpartiet blev det 56 stemmer mot
56. Nu leder presidenten forhandlingene i de ulike måneder- januar,
mars o. s. v. – vicepresidenten i de like måneder – februar, april
o. s. v. Det gjaldt derfor for arbeiderpartiet å få valgloven op til
behandling »i Oksviks måned», d. v. s. i juni og ikke som arbeidsplanen tilsa, i mai; for da vilde Oksviks forslag blitt forkastet på
Rambros dobbeltstemme. Arbeiderpartiet hadde flertall i presidentskapet og benyttet dette flertall til å hindre at valgloven blev
behandiet i mai måned. Med herr Oksviks dobbeltstemme blev så
hans eget forslag bifaldt og forslaget om å gå over til en retfrerdigere utregningsmetode forkastet.
I virkeligheten var dermed valgutfaldet givet. Oksvik hadde
regnet rett. Den mulighet til å erobre et flertall for de borgerlige
partier som forelå dersom de optrådte samlet, blev forspildt da
venstre efter private forhandlinger avviste tanken om en landsomfattende avtale med felleslister for de borgerlige partier.
Hvor stor rolle utregningsmetoden spiller, fremgår av nedenstående oversikt:
Arbeiderpartiet skulde efter sitt stemmetall hatt 68 mandater,
vilde efter den störste bröks metode fått 69, fikk nu efter den
d’Hondtske metode 85.
Höires tilsvarende tall var 27, 25, 23; Venstres 21, 22, 21; Kristelig
Folkepartis 13, 13, 9; Bondepartiets 11, 15, 12; Kommunistene 9, 6,
O; Samfundspartiet l, O, O.
Srerlig innen Kommunistpartiet har forhitreisen over valgresultatet vreret levende; og det har i vide kredse vreret en uttalt fölelse
5
C. J. Hambro
av at det ikke er tilfredsstillende at et parti med et så stort
stemmetall skal vrere helt urepresentert på stortinget.
Kommunistene krever at stortinget skal oplöses, og at det skal
utskrives nye valg. Konstitusjonelt og teknisk foreligger det en
mulighet for å efterkomme kommunistenes önske. Og det vil bli
den förste store sak det nyvalgte storting vil ha å ta stilling til.
Först vil da stortinget måtte ha bifaldt et av valgordningskommisjonens forslag til ny valgordning. Og dernest vil stortinget
måtte ha bifaldt et av de fremsatte grunnlovsforslag som åpner
adgang til å oplöse stortinget – en adgang som ikke nu findes.
Det kan neppe sies å vrere sandsynlig at stortinget vil vedta
noget av de nevnte forslag.
Riktignok foreslår den parlamentariske valgordningskommisjon
med 10 mot l stemme et system som virkelig bygger på forholdsmessighet i representasjonen – principalt slik at det hele land
blir ett utjevningsdistrikt, subsidirert slik at det blir to utjevningsdistrikter, ett for landdistriktene og ett for byene. Men arbeiderpartiets ledende aviser har allerede slått på at deres parti ikke vil
godkjende disse forslag, men alene ett som direkte avskaffer
»bondeparagrafen», hvilket de andre partier har vreret imot.
statsminister Gerhardsen har uttalt sig meget forsiktig og understreket at vi må ha en retfrerdigere valgordning.
Regjeringen uttalte sig overhodet ikke under valglovens behandling i Odelstinget; og herr Gerhardsen var medlem av det utvalg
som formulerte ordene om valgloven i fellesprogramet.
På den annenside har Oksvik uttalt at alt snakk om en »retfrerdig valgordning» er sentimentalitet. Den valgordning vi har, gav
arbeiderpartiet flertalL Da er den retfrerdig nok.
Det sandsynlige er at Oksvik trekker det lengste strå i kampen
om valgordningen. Han har den seigeste vilje og den störste erfaring; og han er ikke bare en realistisk men også en reell politiker,
hvis innflydelse i stortingets korridorer er meget stor.
Skulde imidlertid en ny valgordning bli vedtatt, hvilket utvilsomt er et önske hos det store flertall av velgere – synes det
allikevel ikke sandsynlig at et av de to hvilende forslag om oplösningsrett vil samle et tilstrekkelig antall stemmer. Det ene er
fremsatt fra höirehold, det annet fra venstrehold. Arbeiderpartiet
har ikke tatt stilling til spörsmålet.
Man gjör derfor rettest i å gå ut fra at kommunistenes önske
om å få stortinget oplöst og nye valg utskrevet, ikke innebrerer
nogen stor realitet. – Kommunistpartiet har jo også efter valgene
6
Norske valg og norsk politikk
vreret i en utprreget oplösningstilstand med »utrensning» og en utveksling av gjensidige bebreidelser og skjeldsord mellem tillidsmennene som man ikke tidligere har sett make til i Norge, og som i
höi grad har svekket partiet som opinionsdannende faktor. Men
sikkert vii de rent konstitusjonelle spörsmål, uansett dette forhold,
komme til å bli brendende på stortinget.
II.
Det mandattall arbeiderpartiet fikk på stortinget- 85- svarer
som det allerede er berört, på ingen måte til arbeiderpartiets
stemmetall. Allikevel var partiets tilvekst i stemmer imponerende
og det öket sin andel i det samlede avgivne stemmetall fra 41,0
procent i 1945 til 45,7 procent i 1949 – en ökning som dog ikke
motsvarte kommunistenes nedgang fra 11,9 procent av de avgivne
stemmer til 5,8.
Höire öket sitt stemmetall med 23,4 pet. av tallet fra 1945 og sin
andel i samtlige avgivne stemmer fra 17,0 procent til 17,8. KristeHg Folkeparti öket sin procentvise andel fra 7,9 til 8,5. Bondepartiet öket sin andel fra 8,0 til 8,2 mens Venstres procentvise andel sank fra 13,8 til 13,3.
Rent tallmessig har med andre ord Höire bedret sin stilling
blandt velgerne. Men det lar sig allikevel ikke nekte at valget
föltes som en skuffelse både innen höire og de andre borgerlige
partier og innen interesserte kredse avfödte en åpen misnöie med
mangelen på borgerlig samarbeide.
Venstres tilbakegang i procent av avgivne stemmer har fört til
et begyndende skarpt opgjör innen den – mindre men meget på-
gående – del av partiet som helst ser venstre som et stötteparti
for sosialistene – og den större del, hvortil hörer partiets ledelse,
som önsker et borgerlig samarbeide men har vreret engstelig for
å gi detteet klart uttrykk. Talsmannen for de radikale elementer,
som stötter reguleringspolitikken og statsinngrepene, er »Dagbladet», venstres mest utbredte avis. »Dagbladet» blev ekskindert fra
venstres stortingsgruppes möter og bekjemper partiets formann
og generalsekretrer. Hvorvidt eksklusjonen vii bli ophevet eller
opretholdt på komroende storting, lar sig ikke forutsi. Det er sandsynlig at partiets holdning vii bli noget vaklende. Det tilbakeslag
mot regjeringens politikk som var ventet av alle- også av regjeringen selv – uteblev ved valgene. Hovedårsaken til dette lå hos
den faglige landsorganisasjon.
7
———–~——– —- -~—-
C. J. Hambro
Tidligere har L. O. ikke direkte optrådt i valgkampen. Denne
gang skjedde det en stor mobilisering til toner som synes å bebude
en ganske uhyggelig politisk fremtid.
I nogen grad har det sikkert vreret kampen mellem de såkaldte
sosialister og de såkaldte kommunister om herredämmet inden
enkelte fagforhund som gav bakgrunnen for L. O.’s optreden –
dens ledelse er jo ett med regjeringen eller regjeringen er ett med
denne ledelse. Men det organisasjonsmessige opbud må også sees
mot en videre bakgrunn.
L. O.’s pressechef, redaktör Alfred Skar, gav optakten i en artikel
i »Arbeiderbladet» for l august ifjor, hvori han skrev:
»Fagkongressen i mai slo fast at utfallet av stortingsvalget i år er
av vital betydning for fagorganisasjonens egen virksomhet i fremtia.»
Hovedavsnittet i artikelen gir dens hensikt og gir også varslene
for fremtiden. Det lyder:
»Valgkampen må derfor betraktes som en alvorlig konfliktsituasjon (uthevet av Arbeiderbladet), der de fagorganiserte har de samme
plikter og det samme solidaritetsansvar som under en regulrer lönnskonflikt.
Under forberedelsene til en streik eller lockout blir hele organisasjonsapparatet satt i kampklar stand. Det påsees at alle organisasjonsledd fungerer knirkefritt, og hvert enkelt medlem gjöres klart
hva kampen gjelder. Og först og fremst blir nödvendigheten av et
ubrytelig samhold mellom dem konflikten gjelder, innskjerpet.
Mönstringsmötene forberedes, det blir tatt ut pålitelige folk til
streikevakter osv. Det er denne organisasjonspraksis som må legges
til grunn ved fagorganisasjonens forberedelse av valgkampen i de
nrermeste ukene fremover.»
Efter det program som her var lagt frem, blev det handlet. Og
såsterkvar augsten for at arbeiderpartiet skulde miste sitt flertall
at i ukene för valget lot de forskjellige fagforhund og de lokale
samorganisasjoner innrykke i arbeiderpartiets aviser store annoncer med opfordring til medlemmene om å stemme med arbeiderpartiet. Det blev også på annen måte ofret store summer på det
direkte valgagitasjonsarbeide, og personlige bidrag blev lignet ut
og opkrevet uten hensyn til hvilket parti den enkelte organiserte
arbeider tilhörer.
Annoncerne var gjennemgående formelt uangripelige og netop
derfor så meget mere betydningsfulde for fremtiden. En helsides
annonce fra Oslo faglige samorganisasjon innrykket i »Arbeiderbladet» i Oslo tre dage för valget, löd således:
8
Norske valg og norsk politikk
»Fagorganiserte arbeidere og funksjonmrer! Vi står sammen på
arbeidsplassene og i väre fagforeninger. Gjennom dette samhold har
vi bedret väre kär og nådd fram til en friere og sterkere stilling.
Fagorganisasjonen har i alle är samarbeidet med Det norske Arbeiderparti. Arbeiderregjeringens virksomhet og Arbeiderpartiets representanter i stortinget har ivaretatt våre interesser og arbeidet
fram våre programsaker.
Det er en klar og sterk sammenheng mellom vår faglige virksomhet
og vår innflytelse på det politiske liv. Vil vi trygge våre arbeidsplasser og sikre oss mot arbeidslöshet må vi sörge for at Det Norske
Arbeiderparti beholder og styrker sitt stortingsflertalL Vår levestandard er ikke bare et spörsmäl om lönnsatser, men like meget et
spörsmål om stabile priser, og en rettferdig, sosial fordeling av
byrdene i forhold til bmreevnen. Det er nödvendig ä ha effektiv
kontroll med prisene, ä beholde subsidiepolitikken, skatteutjevningen
og de store sosiale trygder. Bare en seier for Det norske Arbeiderparti kan sikre oss dette arbeidsgrunnlag.
Vi står sammen på arbeidsplassen – Vi står sammen i fagforeningen – Vi går sammen og stemmer med Det norske Arbeiderparti.»
Her har man i en sum arbeiderpartiets valgkamp: På den ene
side skremmes det med arbeidsledighet, hvis arbeiderpartiet ikke
seirer. På den annen side innrömmes det indirekte at både priskontrollen, subsidiepolitikken og skatteutjevningens formål er å
tilgodese de fagorganiserte arbeidere – den eneste privilegerte
gruppe i landet som ikke rammes av prisforhöielser, fordi lönnmgene tarifmessig stiger automatisk efter prisindeksen.
Nu var det en åbenbar kjendsgjerning at den store beskjeftigelse
i landet skyldtes Marshall-bidragene og at uten dem vilde det vmret
en betydelig forverret arbeidssituasjon, fordi regjeringens politikk
overhodet ikke stimulerte nmringslivet til de tiltak som kan gi
öket beskjeftigelse. Og på den annen side var det helt klart at
ingen regjering vilde kunne makte å holde subsidiepolitikken
oppe.
I sin nytårstale i norsk Rikskringkasting iår innrömmet statsminister Gerhardsen dette ganske uforbeholdent, og han fremhevet at de störste »omstillingsvanskeligheter vii vi nok möte i
arbeids- og i nmringslivet».
De vanskeligheter statsministeren her har i tanke, vii möte ham
fra hans egne partifellers side og ikke fra de andre partier i – eller
utenfor – stortinget. For nu efter valgene taler statsministeren,
under den sterke innflydelse av sitt ansvar, om en rekke av dagens
fenomener omtrent som höires representanter talte om dem för
9
C. J. Hambro
valgene. Han uttalte til og med at reduksjonen av subsidiene »vii
bety ökning av prisene på visse varer; men man må ha lov til å
regne med at frilistene og den ökte konkurrancen efter hvert vil
gi oss lavere priser».
H vorledes statsministeren vil forlike disse ord med sitt partis
ortodokse planökonomi er ikke helt klart. Men hans nytårstale
sammenholdt med den citerte annonce fra »Arbeiderbladet» viser
hvor regjeringen vil möte sin centrale vanskelighet. Det vil ikke
vrnre i spörsmålet om å gjennemföre visse sosialiseringsplaner; for
her önsker man ikke å bevege sig for hurtig eller for voldsomt;
men det vii vrnre i en dragkamp for å hevde regjeringens makt og
ansvar likeoverfor landsorganisasjonen. Man vii stå overfor det
meget vidtrekkende spörsmål som melder sig i ethvert land hvor
arbeiderpartiet har regjeringen: Skal de viktige avgjörelser treffes på parlamentarisk grunn av de folkevalgte representanter i
ansvarlighetslovens tegn eller skal de treffes bak de Inkkede döre
av fagforeningsledere som hverken kan ha forntsetuinger for å
fatte de statlige beslutninger eller kan trekkes til ansvar for dem’
Regjeringen har nedsatt en komite for å utrede spörsmålet om
financiering av de politiske partier. Opnevnelsen har som bakgrunn
arbeiderpartiets formelig hysteriske angrep på nrnringsorganisasjonenes tiltak for å skaffe penger til et borgerlige oplysningsarbeide. Dette förte til at stortinget hösten 1948 besluttet å nedsette
en komite, som blev sprengt idet arbeiderpartiet alene vilde granske de borgerlige partiers finanser, men avviste enhver undersölmise av det finansielle forhold mellem sitt eget parti og landsorganisasjonen og den veldige ophopning av kapitaler som partiet
og- eller- L. O. disponerer. De borgerlige partiers representanter
nektet da å medvirke til en ensidig undersökelse.
Nu er det utvilsomt hensikten hos et visst antall stortingsmenu
av arbeiderpartiet å söke å vanskelig- eller umuliggjöre det for
de borgerlige partier å financiere sitt politiske arbeide, mens landsorganisasjonen skal ha adgang til å tvangsutligne veldige belöp
til arbeiderpartiets politiske virksomhet.
Også på dette punkt, kanskje först her, vil man möte det svendingsforhold som kommer til å sysselsette det nye storting: Skal
de faglige organisasjoner stå over – eventuelt utenfor loven –
eller skalloven stå over organisasjonene?
Oslo 3.1.1950.
10