Ny kirkeordning i Norge
1951
Artiklarna från Svensk Tidskrifts årsböcker är inskannade och sedan hjälpligt överförda till text. Denna sida ska mest ses som en bas för sökfunktionen. Läsbarheten blir bäst om man väljer PDF-versionen.
Acrobat Reader för att läsa PDF kan hämtas här.
Öppna PDF
Öppna text
NY I(IRI(EORDNING I NORGE
Au Ekspeditionsclzef KRISTIAN HANSSON, Oslo
LOVFORSLAGET om Den norske kirkes ordning som ble lagt
fram for stortinget like for sesjonen sluttet i sommer, representerer en kirkelig nydannelse som tor påregne interesse også eliers
i Norden. De nordiske kirker har blandt andre trekk også det til
felles at de er nmr forbundet med folket og statsordningen, om
enn med adskillig ulikhet i strukturen. Variasjonene er tildels
ganske store når det gjeller organisatorisk oppbyggning og saklig
medvirkning i forhold til statlige styreorganer. Men ulikheten er
ikke så stor at den i noe land skygger for kirkens karakter av
folkekirke. Dette smrtrekket blir også framhevet som et viktig
grunnlag for den kirkeordning som nå blir videre utbygget i Norge.
Lovforslaget bygger på en utredning fra en sakkyndig komite
som i 1945 ble oppnevnt av Kongen med biskop dr. Eivind Berggrav
som formann. Blandt medlemmene i komiteen var professor dr. O.
Hallesby som hadde spilt en ledende rolle i kirkekampen under
okkupasjonen og tidligere statsråd i London-regjeringen nåvmrende fylkesmanu Nils Hjelmtveit.
Komiteens mandat var å utrede visse reformer i den kirkelige
ordning innenfor den bestående ordning av forholdet mellom stat
og kirke. Den skulle klarlegge i hvilken utstrekning det er behov
for en mer utbygget medvirkning av kirkelige instanser i saker
som angår kirkens sentrale livsordning og tjenesteutovelse og i
hvilke former en slik medvirkning bor sokes gjennomfort. Komiteen fikk også i oppdrag å overveie om det er grunn til å gjennomfore endringer eller supplerende bestemmelser for bestående kirkelige organer og instanser.
Opptaket til kirkereformen er eliers gitt i de politiske partiers
fellesprogram av 1945 som ble formet under krigen og framtrådte
som en nasjonal fellesdeklarasjon da frigjoringen kom. Om kirken
heter det her at den norske kirke skal bevares som statskirke og
innenfor denne ramme gis organer som er tilfredsstillende for
40- 513450 Svensic Tidskrift 1951 595
Kristian Hansson
det kirkelige liv. Som umiddelbar bakgrunn for erklreringen kan
en se begivenhetene under krigen, da Norges kirke stod i hard
kamp for viktige retts- og frihetsprinsipper. Noe fjernere i perspektivet blir den kirkelige reformbevegelse som i ulike faser og ytringer går tilbake til 1850-60 årene. Et resultat av den var loven
om menighetsråd og menighetsmeter fra 1920 – det som svarer
til kyrkoråd og kyrkostämma i Sverige. I 1933 kom de lovfestede
stiftsarganer (bispedemmeråd) som bl. a. fikk den nye og viktige
oppgave å nominere bispekandidater fer avstemningen om ny
biskop finner sted. Menighetsrådene og bispedemmerådene hadde
i årene inntil krigen utviklet seg til naturlige arbeidsorganer for
det kirkelige liv.
Lovforslaget om kirkeordningen ferer utviklingen et skritt videre. Det nye blir srerlig markert ved et kirkelig sentralorgan,
kirkerådet, som skal bestå av samtlige biskoper, 4 prester, 16 legmenn (2 fra hvert bispedemme), 2 teologiske professorer, 2 skolefolk og l jurist, ialt 33 medlemmer. Sammensetningen er vesentlig endret i forhold til komiteutredningen som hadde foreslått 25
medlemmer, derav 3 biskoper, 5 prester og en noe ujevn representasjon av legmenn.
Kirkerådet blir en sentral kirkelig instans i saker som går inn
under det man i Sverige forstår ved kyrkolag. Det skal gi uttale.lse
om generelle gudstjenstlige ordninger eller liturgiske forskrifter,
tekster, salmebeker m. v. fer saken blir avgjort av Kongen i statsråd. Det samme gjelder saker som direkte vedmrer khkelige anliggender og som aktes forelagt stortinget som lovforslag. Kirkerådet får ikke noe veto slik som det svenske kirkemote har, (men
som det hittil ikke har benyttet). En vetoordning i denne retning
ville ikke vrere forenlig med den norske grunnlov.
Lovmotivene peker på at kirkerådet etter forntsetuingen skal
vrere ledd i et regulrert samvirke. Det skal ikke tre istedenfor
andre kirkelige organer og vil heller ikke innta noen overordnet
stilling i forhold til de kirkelige organer og embetsinstanser som
fortsatt får med samme gruppe av saker å gjere som kirkerådet.
Dette vil i srerlig grad gjelde biskopene som etter gjeldende lov
og bekjennelse innehar et åndelig lrere- og tilsynsembete. Kirkerådets behandling av saker som bemrer dette område, vil ikke eliminere eller begrense de embetsfunksjoner som tilligger biskopen.
I forhold til Kongen vil kirkerådet ut fra samme prinsipp bli
å betrakte som et rådgivende samvirkeorgan. Det sentrale i rådets
oppgave vil i ferste rekke vrere ut fra sin allsidige sammensetning
596
d”
Ny kirkeordning i Norge
å gi kirkelige saker en representativ og sakkyndig vurdering. Men
det vil hore med til samvirket i den statskirkelige ordning at det
kan foreligge ytringer også fra andre kirkelige organer eller sakkyndige instanser.
Som stiftsarganer opprettholder lovforslaget de nåvmrende
bispedommeråd som består av biskopen, l prest og 3 legmenn valgt
av prestor og menighetsråd i bispedommet. En av de 3 legmenn
skal vmre knyttet til arbeidet i folkeskolen. Kirkeordningskomiteen haddo faresHitt at man skulle oppta det gamle navn dornkapitel for stiftsorganet. Kirkedepartementet fant at man burde
beholde bispedommerådene som nå var blitt innarbeidet gjennom
18 års virksomhet.
En ny og viktig oppgave får stiftsorganene ved å skulle avgi
uttalelse i saker om utnevning av prestor i menighetsstilling. (For
hjelpeprester får rådet tilsettingsrett.) Etter den nåvmrende ordning blir lovbestomt uttalelse gitt av menighetsråd, prost og biskop for utnevning skjer av Kongen. Lovproposisjonen omtaler
forskjellige sider ved presteutnevningen og peker på at det stort
sett hersker tilfredshet også med den nåvmrende ordning. De som
hovder at ordningen gir for lite plass for kirkelig innflytelse eller
selvstendighet synes ikke sjelden å bygge på den formodning at
utnevningsmyndigheten i storre eller mindre utstrekning setter
seg ut over forslagene fra de lokale kirkelige instanser. Erfaringene fra årene etter krigen, da det er utnevnt over 450 prester,
viser at dette ikke er tilfelle. Kirkedepartementot peker på at den
alt overveiende hovedgrunn til dissenser – når slike forekommer – er avveiningen av lands- og helhetshensyn mot lokale
onskemål. Det er ikke motsotning mollom statlig og kirkelig syn
som her gjor seg gjeldende, men avveining av saklige omsyn og
vurderinger som hver for seg er like kirkelige. En hvilken som
helst sentraJinstans som skulle avgjore utnevningssaker ville stå
overfor noyaktig samme problemer. Departementet fareslår og
legger forovrig vekt på at man også heretter beholder biskopen
som ansvarlig medvirkende embetsinstans i disse saker.
Samvirket mollom de enkelte stiftsorganor er tilgodesett ved et
fellesmote av alle bispedommeråd sammen med kirkorådet en gang
i valgperioden som utgjor 4 år. Fellesmotet vil bestå av 53 medlemmer og skal velge de to skolefolk i kirkerådet, men får eliers
karakter av et rådslagningsmote.
Bispernotet er bibeholdt og fort inn i lovens alminnelige ordning. De gjeldende bestemmelser om arbeidsordning m. v. som nå
597
. ·’
Kristian Hansson
er gitt i et reglement, fastsatt ved kongelig resolusjon i 1934, vil
fortsatt stå ved lag. Bispemetet vii dog ikke få samme stiiling
etterat kirkerådet blir instituert, srerlig ikke når samtlige biskoper
blir medlemmer av kirkerådet. Proposisjonen peker på at bispemetet framdeles vii ha sin betydning som bindeledd og kollegialt
rådslagningsorgan for biskopene.
I de alminnelige motiver trekker proposisjonen eliers opp visse
almene linjer når det gjeller statskirken, dens karakter og basis i
folket. Den peker på at kirkeformen i Norge ikke er noen vilkårlig
ordning som er påtvunget eller holdes fast av staten overfor en
relativ svakere part kirken. Om synet på statskirken kan vrere noe
forskjellig, kan en nok gå ut fra at ordningen er akseptert og godkjent av folket som helhet så vel som av kirken. I samsvar med
det som videre er berert av generelle synsmåter, gir proposisjonen
felgende resyme av grunnlaget for kirkereformen:
Kirken i Norge er gjennom sin karakter av folkekirke på en
srerlig måte knyttet til hele folket både når det gjelder tiiherighet
og tjenesteutevelse. Dette ferer med seg at sambandet heretter som
hittil må ha karakter av et ordnet samvirke med sentrale offentlige
styreorganer.
Innenfor denne rarorne ber samvirket sekes gjennomfert på en
praktisk og tjenlig måte. Skyldig hensyn må her tas til sakforhold
som har betydning for kirkelig liv og virksomhet. Samtidig ber
en ha for eye at oppbyggingen av kirkelige organer ikke får en
slik karakter at kirken blir organisert eller etablert som en avgrenset del av befolkningen. En slik utvikling ville ikke ha stette
i nasjonal og kirkelig tradisjon i Norge og kan heller icke motiveres med aktuelle kirkelige eller kristelige behov. Formålet ber
ferst og fremst vrere å gjere den kirkelige sakbehandling mest
mulig tilfredsstillende uten å overakride rimelige hensyn til effektivitet, utg’ifter og tidsforlep.
Lovforslaget endrer ikke den kirkelige struktur slik som den er
vokset fram i Norge ut fra historiske og nasjonale forutsetninger.
Men det gir en vesentlig ny tiivekst og sterre representativ bredde
til de kirkelige arbeidsorganer. Hvis stortinget bifaller loven –
hvad det skulle vrere grunn til å regne med, vii en betydningsfull
reform vrere gjennomfert i det kirkelige styringaverk i Norge.
598
———-~–. —·–,
Au Ekspeditionsclzef KRISTIAN HANSSON, Oslo
LOVFORSLAGET om Den norske kirkes ordning som ble lagt
fram for stortinget like for sesjonen sluttet i sommer, representerer en kirkelig nydannelse som tor påregne interesse også eliers
i Norden. De nordiske kirker har blandt andre trekk også det til
felles at de er nmr forbundet med folket og statsordningen, om
enn med adskillig ulikhet i strukturen. Variasjonene er tildels
ganske store når det gjeller organisatorisk oppbyggning og saklig
medvirkning i forhold til statlige styreorganer. Men ulikheten er
ikke så stor at den i noe land skygger for kirkens karakter av
folkekirke. Dette smrtrekket blir også framhevet som et viktig
grunnlag for den kirkeordning som nå blir videre utbygget i Norge.
Lovforslaget bygger på en utredning fra en sakkyndig komite
som i 1945 ble oppnevnt av Kongen med biskop dr. Eivind Berggrav
som formann. Blandt medlemmene i komiteen var professor dr. O.
Hallesby som hadde spilt en ledende rolle i kirkekampen under
okkupasjonen og tidligere statsråd i London-regjeringen nåvmrende fylkesmanu Nils Hjelmtveit.
Komiteens mandat var å utrede visse reformer i den kirkelige
ordning innenfor den bestående ordning av forholdet mellom stat
og kirke. Den skulle klarlegge i hvilken utstrekning det er behov
for en mer utbygget medvirkning av kirkelige instanser i saker
som angår kirkens sentrale livsordning og tjenesteutovelse og i
hvilke former en slik medvirkning bor sokes gjennomfort. Komiteen fikk også i oppdrag å overveie om det er grunn til å gjennomfore endringer eller supplerende bestemmelser for bestående kirkelige organer og instanser.
Opptaket til kirkereformen er eliers gitt i de politiske partiers
fellesprogram av 1945 som ble formet under krigen og framtrådte
som en nasjonal fellesdeklarasjon da frigjoringen kom. Om kirken
heter det her at den norske kirke skal bevares som statskirke og
innenfor denne ramme gis organer som er tilfredsstillende for
40- 513450 Svensic Tidskrift 1951 595
Kristian Hansson
det kirkelige liv. Som umiddelbar bakgrunn for erklreringen kan
en se begivenhetene under krigen, da Norges kirke stod i hard
kamp for viktige retts- og frihetsprinsipper. Noe fjernere i perspektivet blir den kirkelige reformbevegelse som i ulike faser og ytringer går tilbake til 1850-60 årene. Et resultat av den var loven
om menighetsråd og menighetsmeter fra 1920 – det som svarer
til kyrkoråd og kyrkostämma i Sverige. I 1933 kom de lovfestede
stiftsarganer (bispedemmeråd) som bl. a. fikk den nye og viktige
oppgave å nominere bispekandidater fer avstemningen om ny
biskop finner sted. Menighetsrådene og bispedemmerådene hadde
i årene inntil krigen utviklet seg til naturlige arbeidsorganer for
det kirkelige liv.
Lovforslaget om kirkeordningen ferer utviklingen et skritt videre. Det nye blir srerlig markert ved et kirkelig sentralorgan,
kirkerådet, som skal bestå av samtlige biskoper, 4 prester, 16 legmenn (2 fra hvert bispedemme), 2 teologiske professorer, 2 skolefolk og l jurist, ialt 33 medlemmer. Sammensetningen er vesentlig endret i forhold til komiteutredningen som hadde foreslått 25
medlemmer, derav 3 biskoper, 5 prester og en noe ujevn representasjon av legmenn.
Kirkerådet blir en sentral kirkelig instans i saker som går inn
under det man i Sverige forstår ved kyrkolag. Det skal gi uttale.lse
om generelle gudstjenstlige ordninger eller liturgiske forskrifter,
tekster, salmebeker m. v. fer saken blir avgjort av Kongen i statsråd. Det samme gjelder saker som direkte vedmrer khkelige anliggender og som aktes forelagt stortinget som lovforslag. Kirkerådet får ikke noe veto slik som det svenske kirkemote har, (men
som det hittil ikke har benyttet). En vetoordning i denne retning
ville ikke vrere forenlig med den norske grunnlov.
Lovmotivene peker på at kirkerådet etter forntsetuingen skal
vrere ledd i et regulrert samvirke. Det skal ikke tre istedenfor
andre kirkelige organer og vil heller ikke innta noen overordnet
stilling i forhold til de kirkelige organer og embetsinstanser som
fortsatt får med samme gruppe av saker å gjere som kirkerådet.
Dette vil i srerlig grad gjelde biskopene som etter gjeldende lov
og bekjennelse innehar et åndelig lrere- og tilsynsembete. Kirkerådets behandling av saker som bemrer dette område, vil ikke eliminere eller begrense de embetsfunksjoner som tilligger biskopen.
I forhold til Kongen vil kirkerådet ut fra samme prinsipp bli
å betrakte som et rådgivende samvirkeorgan. Det sentrale i rådets
oppgave vil i ferste rekke vrere ut fra sin allsidige sammensetning
596
d”
Ny kirkeordning i Norge
å gi kirkelige saker en representativ og sakkyndig vurdering. Men
det vil hore med til samvirket i den statskirkelige ordning at det
kan foreligge ytringer også fra andre kirkelige organer eller sakkyndige instanser.
Som stiftsarganer opprettholder lovforslaget de nåvmrende
bispedommeråd som består av biskopen, l prest og 3 legmenn valgt
av prestor og menighetsråd i bispedommet. En av de 3 legmenn
skal vmre knyttet til arbeidet i folkeskolen. Kirkeordningskomiteen haddo faresHitt at man skulle oppta det gamle navn dornkapitel for stiftsorganet. Kirkedepartementet fant at man burde
beholde bispedommerådene som nå var blitt innarbeidet gjennom
18 års virksomhet.
En ny og viktig oppgave får stiftsorganene ved å skulle avgi
uttalelse i saker om utnevning av prestor i menighetsstilling. (For
hjelpeprester får rådet tilsettingsrett.) Etter den nåvmrende ordning blir lovbestomt uttalelse gitt av menighetsråd, prost og biskop for utnevning skjer av Kongen. Lovproposisjonen omtaler
forskjellige sider ved presteutnevningen og peker på at det stort
sett hersker tilfredshet også med den nåvmrende ordning. De som
hovder at ordningen gir for lite plass for kirkelig innflytelse eller
selvstendighet synes ikke sjelden å bygge på den formodning at
utnevningsmyndigheten i storre eller mindre utstrekning setter
seg ut over forslagene fra de lokale kirkelige instanser. Erfaringene fra årene etter krigen, da det er utnevnt over 450 prester,
viser at dette ikke er tilfelle. Kirkedepartementot peker på at den
alt overveiende hovedgrunn til dissenser – når slike forekommer – er avveiningen av lands- og helhetshensyn mot lokale
onskemål. Det er ikke motsotning mollom statlig og kirkelig syn
som her gjor seg gjeldende, men avveining av saklige omsyn og
vurderinger som hver for seg er like kirkelige. En hvilken som
helst sentraJinstans som skulle avgjore utnevningssaker ville stå
overfor noyaktig samme problemer. Departementet fareslår og
legger forovrig vekt på at man også heretter beholder biskopen
som ansvarlig medvirkende embetsinstans i disse saker.
Samvirket mollom de enkelte stiftsorganor er tilgodesett ved et
fellesmote av alle bispedommeråd sammen med kirkorådet en gang
i valgperioden som utgjor 4 år. Fellesmotet vil bestå av 53 medlemmer og skal velge de to skolefolk i kirkerådet, men får eliers
karakter av et rådslagningsmote.
Bispernotet er bibeholdt og fort inn i lovens alminnelige ordning. De gjeldende bestemmelser om arbeidsordning m. v. som nå
597
. ·’
Kristian Hansson
er gitt i et reglement, fastsatt ved kongelig resolusjon i 1934, vil
fortsatt stå ved lag. Bispemetet vii dog ikke få samme stiiling
etterat kirkerådet blir instituert, srerlig ikke når samtlige biskoper
blir medlemmer av kirkerådet. Proposisjonen peker på at bispemetet framdeles vii ha sin betydning som bindeledd og kollegialt
rådslagningsorgan for biskopene.
I de alminnelige motiver trekker proposisjonen eliers opp visse
almene linjer når det gjeller statskirken, dens karakter og basis i
folket. Den peker på at kirkeformen i Norge ikke er noen vilkårlig
ordning som er påtvunget eller holdes fast av staten overfor en
relativ svakere part kirken. Om synet på statskirken kan vrere noe
forskjellig, kan en nok gå ut fra at ordningen er akseptert og godkjent av folket som helhet så vel som av kirken. I samsvar med
det som videre er berert av generelle synsmåter, gir proposisjonen
felgende resyme av grunnlaget for kirkereformen:
Kirken i Norge er gjennom sin karakter av folkekirke på en
srerlig måte knyttet til hele folket både når det gjelder tiiherighet
og tjenesteutevelse. Dette ferer med seg at sambandet heretter som
hittil må ha karakter av et ordnet samvirke med sentrale offentlige
styreorganer.
Innenfor denne rarorne ber samvirket sekes gjennomfert på en
praktisk og tjenlig måte. Skyldig hensyn må her tas til sakforhold
som har betydning for kirkelig liv og virksomhet. Samtidig ber
en ha for eye at oppbyggingen av kirkelige organer ikke får en
slik karakter at kirken blir organisert eller etablert som en avgrenset del av befolkningen. En slik utvikling ville ikke ha stette
i nasjonal og kirkelig tradisjon i Norge og kan heller icke motiveres med aktuelle kirkelige eller kristelige behov. Formålet ber
ferst og fremst vrere å gjere den kirkelige sakbehandling mest
mulig tilfredsstillende uten å overakride rimelige hensyn til effektivitet, utg’ifter og tidsforlep.
Lovforslaget endrer ikke den kirkelige struktur slik som den er
vokset fram i Norge ut fra historiske og nasjonale forutsetninger.
Men det gir en vesentlig ny tiivekst og sterre representativ bredde
til de kirkelige arbeidsorganer. Hvis stortinget bifaller loven –
hvad det skulle vrere grunn til å regne med, vii en betydningsfull
reform vrere gjennomfert i det kirkelige styringaverk i Norge.
598
———-~–. —·–,