Arne Olav Brundtland; Den nye enighet om norsk sikkerhetspolitikk

ARNE OLAV BRUNDTLAND:
Den nye enighet om norsk
sikkerhetspolitikk
/Norge rådde under perioden 1948-79
enförhållandevis bred uppslutning
bakom regeringens säkerhetspolitik.
1948 ställdes kommunisterna utanför
den säkerhetspolitiska
omvärderingsprocessen vilken förde
landetfrån neutralitet och in i NATO
somfullvärdig medlem men med
förbehållet att inga baser eller
kärnvapenlager fick finnas på norsk
mark i fredstid. l början av 1983 antog
Arbeiderpartiet emellertid ett
· nedrustningsprogram medan H(Jyre
fortfarande höll fast vid att den säkraste
vägen till nedrustning var NATO:s sk
dubbelbeslut från 1979. Efter livliga
säkerhetspolitiska diskussioner nådde
man i maj 1984 en praktiskt taget total
tnighet i fråga om den norska
säkerhetspolitiken. Den bygger på
Arbeiderpartiets premisser men
understryker att medlemskapet i NATO
utgör grundenför Norges vidare arbete i
fråga om nedrustning och säkerhet.
Arne Olav Brundtland är forskare i
säkerhetspolitik och nedrustning vid
det norska utrikespolitiska institutet.
Han är redaktör för tidskriften lnternasjonal Politikk och medlem av
regeringens nedrustningskommitte.
Han representerar H(Jyre.
I mai 1984 levertedet norske stortingets
utenrikskomite sin innstilling om nedrustningspolitikken. Dersom noen året
f!iir hadde forutspädd at innstillingen
skulle bli praktisk talt enstemmig, ville
vedkommende ha blitt avkrevet en ternmetig god begrunnelse for sin spådom.
Den politiske dragkamp om sikkerhetspolitikken og srerlig om Norges rolle i
oppf!iilgingen av NATOs dobbeltvedtak
fra 1979 om modernisering av mellomdistansekjernevåpen og rustningskontroll dominerte det politiske ordskiftet.
. Stortinget var delt på midten. Regjeringens politikk om st!iStte til forberedelser
for utplassering av nye mellomdistansevåpen (Pershing Il og kryssermissilet
Tomahawk) overlevet i Stortinget med
bare en sternmes overvekt. Det var tydelig at flertallet holdt utelukkende fordi et
nederlag ville ha f(iirt til regjeringskrise.
Konsensus siden 1948
Konfrontasjonen om et viktig ledd av
sikkerhetspolitikken innebar en ny og ·
uvant situasjon i norsk politikk. Det man
hadde vrert vant til, var en forholdsvis
bred oppslutning om regjeringens sikkerhetspolitikk siden 1948. Det som da
skjedde var at stortinget samJet seg ved
å sette kommunistene utenfor i den
sikkerhetspolitiske omvurderingsprosess som ledet Norge vekk fra n!iSytraliteten og inn i NATO.
Ved stortingsvalget i 1949 ble kommunistpartiet for alle praktiske formål rasert ut av norsk politikk på nasjonalt
plan og redusert til en temmelig ubetydelig sekt.
Den partikonstellasjon man levet med
i 1950-årene var et arbeiderparti i solid
474
flertallsposisjon og fire ikkesosialistiske
partier i opposisjon. Den viktige diskusjonen om sikkerhetspolitikken fant sted
innenfor arbeiderpartiet og det resultat
man korn frern til, fikk alltid stjbtte fra
den ikke-sosialistiske opposisjon. Den
politiske hovedlinje kan kort karakteriseres som et fuliverdig politisk medlemsskap i NATO på basis av et relativt brukbart norsk nasjonalt konvensjonelt forsvar kornbinert med den form for alliert
rnilitrerpolitisk tilbakeholdenhet som ligger i basc- og atornpolitikken: Ingen
baser eller atornlagre på norsk jord dersom vi ikke er utsatt for angrep eller
trussel om angrep.
Rent partipolitisk lå det kanskje an til
at de borgerlige opposisjonspartier både
kunne jZinske en noe stjZirre nasjonal forsvarsinnsats og at de i sine hjerter mente
at basepolitikken gav en for svar rnilitrer
dekning. Men man fulgte arbeiderpartiets politikk bl a med den tidvis irnplisitte og tidvis eksplisitte begrunnelse at
man av hensyn til behovet for å holde
bred nasjonal enighet om sikkerhetspolitikken ikke jZinsket å utfordre arbeiderpartiets såkalte venstrefljZiy.
I 1960- og 1970-årene hadde arbeiderpartiet ikke rent flertalL Ved valgene i
1961 sjZirget sosialistisk folkeparti for at
arbeiderpartiet tapte flertallet. Dog var
det til 1965 ”sosialistisk” flertall i stortinget. l denne perioden fortsatte den
brede nasjonale konsensus om sikkerhetspolitikken. Arbeiderpartiet og de
borgerlige hadde et overveldende flertall
(tilsarnrnen 148 mot SFs 2).
I perioden fra 1965 til 1971 hadde
Norge en bred borgerlig fireparti regjering. Den brede nasjonale konsensus om
sikkerhetspolitikken fortsatte også i denne perioden med statsråder fra hl!!yre
både på utem·iksrninisterposten og på
forsvarsrninisterposten. Vedtagelse av
langtidsplanen for Forsvaret og ”fornyelsen” av norsk N ATO-rnedlemsskap
i 1968 kan betraktes som en milep<tl i
konsensuspolitikken i sikkerhetspolitikken.
Svekket stabilitet
I 1970-årene mistel Norge noe av den
politiske stabilitet kanskje f~rst og
fremst på grunn av uenigheten om forholdet til EEC. Det var den direkte foranledning til at to regjeringer måtte gå av
og til at arbeiderpartiet ikke kunne overkomme sin situasjon som rnindretallsparti. Noe paradoksalt kan det sies at
arbeiderpartiet tapte valget i 1973 men
vant regjeringsrnakten som mindretallsparti fordi det igjen var skapt ”sosialistisk” flertall. For sikkerhetspolitikken
betjZI dette ikke noen bemerkelsesverdig
ny situasjon. Om så var, kunne arbeidc:rpartiet stole på solid stv>tte fra den borgerlige opposisjon i sikkerhetspolitikken. Dog opplevet vi i 1977 at Stortingc:t
delte seg orntrent på rnidten i synet pa
den såkalte grå-sone-avtale med Sovjet
om fisket i Barentshavet, ”Sosialistene”
stemte for, den borgerlige opposisjon
mot.
Den viktige ulfordring til den sikkerhetspolitiske konsensus korn når det
gjaldt atomstrategi og atornnedrustning.
”PrjZivesaken” ble holdningen til det så-
kalte ”njZiytronvåpen” . I 1978 avviste
flertallet av de norske stortingspartier at
njZiytronvåpenet skulle innfjZires i de
amerikanske rnilitrere oppsetninger i
Vest-Europa. President Carter besternie
seg til ikke å sette våpenet i produksjon.
Dobbeltvedtaket
Den virkelige ulfordring kom i forbindelse med NATOs dobbeltvedtak året efter.
Sett i eftertid kan man ikke stoppe en
undring om at det i det hele tatt gikk å få
arbeiderpartiet med på dobbeltvedtaket.
Nå må det raskt legges til at dobbeltvedtaket fant sted under regjeringen Nordli
(a) og norsk medvirkning skyldes fftirst
og fremst det faktum at man besluttet seg
i NATO at moderniseringen av de kjernefysiske mellomdistansevåpen skulle
· fremstå som et NATO-vedtak. For regjeringen Nordli ble det maktpåliggende
å understreke at det ikke bare var tale
om et moderniseringsvedtak, men også
et rustningskontroll-vedtak. Sovjet skulle inviteres til rustningskontrollforhandlinger som kunne gjftire moderniseringen
un~dvendig .
I arbeiderpartiets stortingsgruppe
gjorde man den noe oppsiktsvekkende
beslutning at regjeringen fikk fullmakt til
å gå med på dobbeltvedtaket samtidig
som man besluttet å sende statsminisieren til Washington DC og partiformannen til Moskva for å understreke viljen til rustningskontroll. Samtidig reiste
partiets nestformann og forsvarsministeren til det vest-tyske sosialdemokratiske partis kongress i Vest-Berlin også
for å understreke rustningskontrollaspeklet og for å forsikre seg om at man
var på linje med det vest-tyske sosialdemokrati.
I utenriksdebatten i Stortinget forutfor
dobbeltvedtaket understreket srerlig arbeiderpartiets talsmenn nflidvendigheten
av rustningskontroll. Og det er all grunn
til å regne med at de mente det alvorlig
og ikke som noe skalkeskjul for et utplasseringsvedtak.
475
Det hflirer også med til historien at arbeiderpartiets landsstyremflite i november 1979 reagerte så sterkt mot dobbeltvedtaket at man på tross av at både statsminisieren og partiformannen varmt
talte for det, ikke ville ta risikoen på
noen avstemning. Om man låner et uttrykk fra friidrettsgrenen hfliydesprang,
kan man si at partiet kom over listen men
at det var faretruende nrer ved å rive.
Av de borgerlige opposisjonspartier
hadde hfliyre det lettest. Sterkt forkortet
kan man si at hfliyre i så stor grad la vekt
på nflidvendigheten av militrer balanse på
alle plan, mellomdistanseplanet ikke
minst, at man i verste fall kunne tenke
seg amerikanske INF-våpen.
De flivrige to borgerlige partier, de så-
kalte ”mellompartier” sentrepartiet og
kristetig folkeparti fftirte en meget moderat argumentasjon for dobbeltvedtaket.
F eks sa sentrelederen det slik: Senterpartiet menerat Norge ikke skal stemme
mot.
Forsiktigheten i mellompartiene avspeilet intern splittelse. Det er senere
blitt kjent at 1/3 av kri tetig folkepartis
stortingsgruppe ikke flinsket at Norge
skulle bli med på dobbeltvedtaket.
Med de forbehold og den tvil som
gjorde seg gje1dende hflisten 1979 er det
lett å se at oppfftilgingen av dobbeltvedtaket ikke skulle bli spesielt lett. Det var
ikke på noe tidspunkt på tale at Norge
selv skulle ta i mot atomraketter, Norsk
atompolitikk skulle ligge fast. Det det
dreiet seg om var Norges fortsatte medvirkning ti1 oppfftilging av dobbeltvedtaket. Konkret kom dette bl a til å gi seg
uttrykk i medvirkning til fellesfinansiering av aniegg for slike raketter som ledd
i NATOs såkalte infrastrukturprogram.
47o
Oppf0Iging
Historien om norsk oppf11>lging av dobbeltvedtakct er på mangemäter historien
om en mindretallsregjering (av h11>yre)
som så seg forpliklet til å viderefjl)re de
vedtak Norge hadde va:rt med på i
NATO, og et arbeiderparti som i det man
understreket rustningskontroll-aspektet
ikke ville va:re ”spydspiss” for utplassering i Vest-Europa.
Denne strid kulminerte i november
1982 under stortingets behandling av
NATOs infrastrukturprogram. Regicringen fulgt av tlertallet i senterpartiet og
kristelig folkeparti ville gjennemfjl)re bevilgningene. Arbeiderpartiet jl)nsket utsettelse bl a med begrunnelse av at
Norge ikke skulle ligge foran når det
gjaldt jl)remerkede bevilgninger i nasjonalforsamlinger for de anlegg det var
snakk om.
I 1983 fikk striden om dobbeltvedtaket
i norsk politikk en ny form . Arbeiderpartiet nedsatte et såkalt rakett-ulvalg som
kom med anbefalinger i januar 1983 om
et bredt nedrustningsprogram. Dette ble
opph~yet til å bli partiets politikk. Forså-
vidt som det gjaldt dobbeltvedtaket anbefalte det stopp i fysiske forberedelser,
fortsatte forhandlinger i Geneve om njl)dvendig, men uten begynnende utplassering av amerikanske INF-våpen.
Striden i 1983 gav seg utslag i en rekke
meget polarisene debatter. Formell, og
for de tleste i realiteten, dreiet debatten
seg om dobbeltvedtaket og om holdninger til atomnedrustning. H~yre mente
den sikreste vei til nedrustning var å
holde fast på utplasseringslinjen inntil
forhandlingene i Geneve kunne gi rom
for noe annet. Arbeiderpartiet mente
man burde vise st~rre tleksibilitet og
imjl)tekommenhet ovetior de signaler
som kom fra Moskva. Det var bl a mao
en strid om hva man mente ville virke
mest nedrustningsfremmende på det
sovjetiske lederskap.
Men for mange ble striden også en
slags strid om grunnlaget for norsk sikkerhetspolitikk. Statsministeren fremholdt at det var en norsk hovcdlinje i
sikkerhetspolitikken lojalt å f~lge opp
vedtak i NATO Norgeselv hadde va:rt
med på. Arbeiderpartiet avviste bestemt
at uenighet om et enkelt spjl)rsmål under
diskusjon innen NATO p~1 noen måte
kunne taes som uttrykk for at arbeiderpartiet ”ikke lenger var å stole på i sikkerhetspolitikken·’. Arbeiderpartiet protesterte med indignasjon mot antydninger om at man ikke lenger sto pfl
norsk NATO-medlemsskap.
Den norske diskusjon om dobbeltvedtaket tikk en forel~pig avslutning i november 1983 samtidig med at den vesttyske forhundsdagen vedtok begynnende utplassering i Vest-Tyskland.
Regjeringen. som nå var utvidet til en
borgerlig trepartiregjering av h~yre. senterpartiet og kristelig folkeparti oppretholdt sitt flertal!. Partipolitisk var det interessant at regjeringen i dette spprsmäl
også var avhengig av stptte fra fremskrittspartiets tire representanter (helt til
h~yre).
Andre spf}rsmål
I ly av striden om dobbeltvedtaket ble
det i norsk politikk fjl)rt en sikkerhetspolitisk debatt om en rekke andre spjl)rsmål
knyttet til atomvåpnene og rustningskontroll.
Kort kan man si at arbeiderpartiet
gradvis f~rte frem en serie nye synspunkter. Det gjaldt f eks behovet for en
revisjon av NATOs såkalte ”f~rste?-
bruksdoktrine”, til avl~sning av den
strategi som bygger pr, at N ATO ikke på
forhånd vii fraskrive seg retten til om
nodvendig å bruke atomvåpen f0rst i en
krig som man eliers ville strl i fare for r,
tape på grunnaven antatt konvensjonell
underlegenhet .
Det gjaldt også sp0rsmål om fastfrysing av atomvåpen som ledd i en nedrustningsstrategi, dvs som et f0rste
skritt.
Det gjaldt videre sp~rsmål srt som en
kjernefysisk-fri korridor i Sentrai-Europa forsåvidt angår visse slagmarksvå-
pen.
Og det gjaldt forsåvidt en filosofisk tilnrerming till sikkerhetspolitikken av den
type som tidligere var blitt fremf0rt av
Palme-kommisjonen. Konfrontasjonspolitikken og avskrekking som grunnlag for
kapprustning burde avl0ses av det man
stikkordmessig kaller sikkerhet i fellesskap. Det var ikke noen tilfeldighet at
inspirasjon fra Palmekommisjonen Iot
seg efterspore eftersom arbeiderpartiets
leder Gro Harlem Brundtland hadde
vrert medlem av Palmekommisjonen
biide för og efter at hun var norsk statsminister i 1981.
Mellompartiene
Diskusjonen om atomvåpnene og nedrustningspolitikken som blc f0rt i ly av
striden om dobbeltvedtaket viste at arbeiderpartiet introduserte nye tanker og
tilnrerminger til problemene. I utgangspunktet blc man m0dt av skepsis fra regjeringspartiet h0yre og også fra lederene
477
i mellompartiene. Men gradvis ble det
slik at arbeiderpartiets tanker fant grobunn i mellompartiene.
F eks ble forslaget om en revisjon av
N ATOs f0rstebruksdoktrine avvist av
kristelig folkeparti da arbeiderpartiet
kom med det i mai 19H2. men fikk Kristelig folkepartis st~tte om enn i en noe
annen form i utenriksdebatten i stortinget i desember 1982. Tanken om frys
viser et lignende bilde.
Et viktig anliggende for h0yre har vrert
å forsikre seg mot ensidige norske endringer i politikk og ensidige norske utspill sett i forhold til NATO-samarbeidet. Uenighet om politisk stil har va!rt
knytte! sammen med ulik tilnrerming til
politisk innhold. Forsåvidt som man har
sett forslag fra arbeiderpartiet enten som
usolidarisk i forhold til NATO-forpliktelsene. eller som uttrykk for en politikk
som kunne f0re Norge ut av NATO dersom den ensidig skulle bli lagt til grunn
for Norge. har man 0nskct å bremse opp.
Men gradvis har man også i h0yre vist
st0rre forståclse for dc synsmåter arbeiderpartiet har f0rt frem . Rent ”maktpolitisk” har h0yre måttet ta hensyn til
stcmningsskifter i meIIompartiene, som
begge har hatt sine egne partiutredninger
om nedrustningspolitikken. Arbeiderpartiet har på sin side gjort meget for å
appellere nettopp til mellompartiene for
å tvinge frem et skifte også i h0yres
standpunkter.
Konsensus best
For alle de store partiene har strid om
sikkerhetspolitikken vrere oppfattet som
belastende. En nasjonal konsensuspolitikk har fremstått som bedre dersom inn- 478
holdet i denne konsensus kunne bli akseptabel. Og viktig har det også vrert at
en fortsatt strid om de atompolitiske
spjiirsmål som Norge i realiteten ikke har
så stor inntlytelse på, kanskje kunne
komme til å true konsensus om de deler
av sikkerhetspolitikken som har mere direkte betydning for Norge og som man i
alle fall har stjiirre direkte politisk inflytelse over. For tross striden om dobbeltvedtaket, oppretholdt man enighet om
NATO-medlemsskapet og den målen
man stort sett praktiserer det på bl a med
periodiske fellesjiivelser på norsk territorium og forhåndslagring av alliert militrert materiell på norsk jord. Enigheten
om forsvarspolitikken har vrert stjiirre
enn striden. Regjeringen har gått for en
realvekst i forsvarsutgiftene på 3,5 prosent, mens arbeiderpartiet har sagt seg
tilfreds med 3 prosents realvekst. Sett i
forhold til andre land, kan man kanskje
kalle dette et ”luksusproblem”.
Innstilling 225
En forutsetning for å kunne konstatere
bredest mulig enighet om sikkerhetspolitikken var således at man kunne formå å
legge et riktig perspektiv på debatten.
Den direkte foranledning til innstillingen fra stortingets utenrikskomite (innstilling nr 225) i mai 1984 var regjeringens såkalte ”nedrustningsmelding”
som var fremmet i vårsesjonen 1982 (St
meld nr 101/1981-82). Denne var fremmet av den rene hjiiyre-regjering, altså
fjiir regjeringsutvidelsen i juni 1983. Men
av forskjellige grunner, som vi ikke skal
komme inn på her. tok det såpass lang
tid fjiir meJdingen ble gjort til gjenstand
for realitetsbehandling i stortinget.
Innstillingen fra utenrikskomiteen ble
ensternmig når en ser bort fra fortsatt
uenighet om oppfjiilging av NATOs dobbeltvedtak.
Kort og konkret kan man si at innstillingen forjiivrig langt på vei bygger på de
synspunkter som var blitt fremfjiirt av
arbeiderpartiet i ly av debatten om dobbeltvedtaket. Slikt sett ble innstillingen
bygget på arbeiderpartiets premisser.
Men nårdetteer sagt, må det leggestilat
det klart fremgår at Norges videre arbeide når det gjelder nedrustning og sikkerhet skal skje på grunnlag av NATOmedlemsskapet. Slikt sett kan vi konstatere at hjiiyre som motytelse til å gå med
på arbeiderpartiets premisser, fikk en
klar tilkjennegivelse av og bekreftelse på
at Norge fortsatt står på NATO-medlemsskapets grunn. Hjiiyre-talsmenn har
understreket dette som spesielt viktig for
hjiiyre. Den tvi! som måtte ha vrert til
stede om NATO-politikken er således
ryddet av veien. Fra hjiiyres side kaller
man gjerne innstillingen et kompromiss.
Arbeiderpartiet vii på sin side ikke akseptere at partiet har vrert på glid i
NATO-politikken. Det har således ikke
kostet noe å akseptere at norsk sikkerhet
fortsatt skal bygge på NATO-medlemsskapet. Arbeiderpartiets talsmenn kaller
derfor innstillingen ikke for noe kompromiss. men kort og godt for uttrykk for
enighet. Eller sagt med andre ord for en
bred oppslutning om arbeiderpartiets
sikkerhetspolitikk.
Det hjiirer med til bildet at småpartiene
ytterst på hhv venstre og hjiiyre s-ide. sosialistisk venstreparti og fremskrittspartiet ikke fant å kunne slutte seg til den
nye enigheten.
Fast i NATO – med revisjonslyst
Norge skal altså nå fremstå som en trofast NATO-partner som skal kunne arbeide for endringer i vestlig politikk på
en rekke områder. Her står man overfor
probierner fordi de viktigste N ATOlands regjeringer ikke synes å ha noen
tilb~yelighet til å ta sin atom- og nedrustningspolitikken opp til revisjon . Det
stilles derfor krav til politisk kl0kt og
fantasi dersom den norske regjering skal
ha noen reell sjanse til å påvirke den
vestlige politikk.
Den norske politikken er på den annan
side utformet også i lys av de forandringer i sikkerhetspolitisk tenkemåte
som har presset sig frem i Danmark og
kanskje også i Hellas. Det er også viktig
åmerke seg at opposisjonspartiene i Belgia og Nedrland slår an de samme toner.
Den sosialdemokratiske såkalte SCANDILUX-modell er en viktig realitet. Men
viktigere er formodentlig at både det
vest-tyske sosialdemokrati og det britiske labour tenker sikkerhetspolitisk
omtrent på samme måte. Og srerlig dersom man forestiller seg at disse partier
kommer til makten. kan stemningen i
NATO-rådet bli en annen. Viktig er det
også at det demokratiske parti i USA
langt på vei f01ger tanker om felles sikerheL fastfrysing og uttynningssoner for
kjernefysiske våpen i Sentrai-Europa.
Men fortsatt er det slik at det er de konservative regjeringer som har makten.
Atomfri sone
Et spesielt sp0rsmål skal ber0res til
slutt. nemlig sp0rsmålet om en atomfri
sone i nordisk område.
Her er situasjonen kort fortalt at ingen
479
av de store partiene går inn for en ensidig
nordisk atomvåpenfri sone. Det er det
bare sosialistisk venstreparti som gj~r.
Den nye enigheten omfatter en forpliktelse t.il å s0ke å realisere tanken om en
atomvåpenfri sone i Norden. men den
må komme som ledd i et bredere nedrustningsarrangement mellom 0st og
vest i Europa. N0yaktig hvordan dette
kan la seg realisere i praksis er det ikke
så godt å si i dagens situasjon. Den må
formodentlig knyttes til frys. sentral-europeisk uttynning og ny NATO-strategi.
Det er grunn til å tro at saken har fått en
ny giv i og med utenrikskomiteens innstilling og stortingets godkjennelse av
samme. Sone-saken har kanskje fått
hvile noe i ly av debatten om dobbeltvedtaket, og forsåvidt som den taes opp i
umiddelbar fremtid. blir det på en grunnlag som de fleste vii kunne karakterisere
som mere realistisk sikkerhetspolitisk
sett.
Debatten fortsetter
Enigheten om sikkerhetspolitikken vii
neppe vare srerlig lenge dersom det ikke
vises et tilfredsstillende initiativ fra regjeringens side. Debatten om sikkerhetspolitikken stanses ikke så lett. De.batten
er på samme måten som sikkerhetspolitikken ikke noe man kan gj0re seg ferdig
med en gang for alle. Det er en kontinuerlig prosess.
Dersom man skal s~ke å karakterisere
utviklingen i den sikkerhetspolitiske debatt i Norge de siste år, kan man kanskje
si at man har fått et tydelig skritt til
venstre . Det har vrert et skritt som har
vrert ansett som n~dvendig for å gi nytt
liv til tradisjonell norsk sikkerhetspoli- 480
tikk. Ved medvirkningen til å fatte dobbeltvedtaket påtok Norge seg det vi kan
kalle en noe hjijyere atomprofil enn hva
man var vant til. Denne profilen sjijkes
brakt ned igjen til et normal-leie ved den
enighet som er demonstrert. Dobbeltvedtaket har hatt sin pris. En del av prisen er at man nå serijijst skal vurdere
endringer i atompolitikken, tilnrermingen
til nedrustning og herunder sette atomfri
sone på dagsordenen.
Julklappstips
Vi har lagt in ett inbetalningskort för gåvoprenumeration i
detta häfte. Ge en prenumeration på Svensk Tidskrift som
julklapp!
(Med detta häfte följer också ett inbetalningskort för vanlig
prenumeration 1985.)